Foto: Stephen G. Simmersholm
- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
Sammen med søsteren Sonia har hun tatt inititativ til å lage sin egen frivillige organisasjon, Hvem er jeg?
– Navnevalget handler om å få folk til å tenke over hvem de er, hvilke holdninger og verdier de har, og hva slags rolle spiller de i samfunnet, forklarer hun.
Sammen med søsteren og moren kom Julia som krigsflyktning fra Sør-Sudan som treåring.
Vi går til skolene, har workshops med anti-mobbetiltak, og er aktive på sosiale medier.
– Jeg husker ikke så mye selv, men har blitt fortalt at vi ankom Fornebu, og så flyktningmottaket, på selveste 17. mai.
Kunsten å gi tilbake
Wanda tenker ofte på hva slags liv hun og familien kunne hatt hvis de ikke hadde flyktet til Norge.
– Sudan og Sør-Sudan var i en blodig borgerkrig. Kanskje ville vi ikke ha overlevd. For slik går det ofte med barn i krigsområder. Vi som har klart å komme oss til Norge, har fått sjansen til å leve helt andre liv til sammenligning, selv om vi også har opplevd mye, både på vondt og godt. Og derfor føler jeg at det er viktig å gi tilbake.
Livet i Norge, og møtet med medmenneskelighet her, sier hun har bidratt til tilknytning. Selv har hun vært innom blant annet Forsvaret, Oslo-politiet og Kronprinsens fond.
– Når man føler seg godt tatt imot og ivaretatt, er dette med på å skape tilhørighet. Når man derimot opplever ekskludering og lite trygghet, svekker det tilhørigheten og forsterke følelsen av at man ikke hører til i Norge.
– Start med de yngste
Tryggheten som Wanda mener ble så tidlig innprentet i henne, og som fikk henne til å lykkes i Norge, må også innprentes hos de yngste fra starten av.
– Av den grunn jobber vi i “Hvem er jeg?” med barn og unge som hovedmålgruppe. Vi går til skolene, har workshops med anti-mobbetiltak, og er aktive på sosiale medier. Jeg ser det som viktig at man får delt historier og vært positive forbilder. Et av våre konkrete mål gjennom holdningsarbeidet med barn og unge er å bli en del av Den kulturelle skolesekken.
I “Hvem er jeg?” er fokuset heller på inkludering enn på rasisme.
– Alle opplever rasisme, utestengelse og diskriminering på en eller annen måte, og dette er et samfunnsproblem. “Hvem er jeg?” skal ikke handle om politikk, men om å være et bindeledd mellom majoritet og minoritet, og mellom ulike grupper i samfunnet. Vi er like mye til for de som mobbes og for dem som sliter med rusproblemer som for unge og barn med flerkulturell bakgrunn. I vårt mandat ligger det også implisitt at vi jobber for positive samfunnsendringer, for en mer saklig samfunnsdebatt, og for at vi som minoriteter skal stå frem i et bedre lys.
Frykt selger
Særlig i mediene mener Wanda at det er de negative stereotypiene som får dominere.
– Frykt selger, og særlig i disse tider, hvor det er høyt konfliktnivå mellom ulike grupper. Selv i et velfungerende land som Norge er vi nødt til å være obs. Vi vil derfor spre et godt budskap med dyp mening, som er med på å humanisere.
Julias råd til å spre mer tilnærming og mer trygghet er ganske enkel.
– Smil og vær medmenneskelig. Ikke se på den andre som en byrde, men sett deg i den andres situasjon. Tenk på hvorfor personen ble rusmisbruker, kriminell eller voldelig. Ikke bare se på utsiden, men forstå innsiden, kom deg under huden.
