- HumanJul vil tilby en inkluderende feiring - 19.12.2024
- – Føler et samfunnsbehov for å ta opp tabubelagte temaer - 17.12.2024
- Hanne Tveter og Alex Mercado slipper ut julesingel - 17.12.2024
Under et nylig møte blant norske afrikakyndige og bistandsarbeidere avholdt i Kirkens Nødhjelps hovedlokaler i Oslo, ble han og medforfatter i rapporten “China in Africa – irresponsible lender or provider of political freedom”, Martine Dahle Huse, invitert til å redegjøre for seg.
Begge innrømmer at det har vært problemer med få tak i pålitelig offentlig informasjon i forhold til landets bistandssamarbeid med kineserne.
– Kina har ikke den samme informasjonsfriheten i sitt forvaltningsapparat som et vestlig land og rapporterer ikke tall eller pengebeløp. Selvsagt slår dette uheldig ut spesielt når det gjelder transparens på både statlig og finansinstitusjonelt nivå. Ingen instanser kan fungere som “vaktbikkje” når kinesiske utlånere og afrikanske regjeringer gjør avtaler og forhandler om økonomiske detaljer, sier Muyakwa.
Huse, som til vanlig er engasjert i SLUG (Slett U-landsgjelda) sier de klarte likevel å få samlet nok til å lage en rapport. Blant annet forteller hun om hovedtrekkene i kinesisk bistandshjelp.
– For det meste går det på lavrentelån. Hjelpen er stats- og prosjektstyrt, og det gis ingen budsjettstøtte til det aktuelle landet. Noen land får mer i lån etter hvor ressursstrategisk landet vil være for kineserne. En viktig forskjell i forhold til den vestlige hjelpen landene har fått er at Kina i større grad investerer i naturressurser og i infrastrukturen.
Viktig med god og ansvarlig finansiering
Kina tar ikke hensyn til kondisjonalitetskravet i internasjonalt bistandsarbeid. Dette vil i praksis bety at landet låner til hvem som helst uten at man blander seg inn i interne forhold som f.eks styresett eller arbeidsmiljølovgivning. Det har ført til sterk kritikk fra USA og EU, som kineserne og deres støttespillere i Afrika har avvist som “retorikk og vestlig dobbeltmoral”.
Blant afrikanere er det også forskjellige syn på saken, konstanterer Muyakwa.
– Hjemme i Zambia finner vi tre syn. Én gruppe er de som støtter kineserne fullt ut, slik som landets president Levy Mwanwasa, en annen er de som er fullstendig i mot og vil kaste kineserne og andre asiatiske investorer fra Zambia, som nærer seg en slags “populisme” overfor de fattigste velgerne. En tredje har et mellomstandpunkt, hvor man tillater den kinesiske hjelpen, men under mye mer regulerte former, særlig når det er snakk om økonomisk ansvalighet.
Muyakwa sier seg enig i andre eksperters bekymring om at landet, slik som flere ellers på kontinentet, kan bli påført ytterligere ulovlig gjeld, noe som kan skade landets finanser og muligheten til sosiale tiltak og fattigdomsbekjempelse.
– Vi må se på konkurshindring og andre økonomiske mekanismer som sikrer at hjelpeprosjektene gjennomføres på best mulig måte, er hans forslag.
Kulturkræsj
Noe som har vært sterkt kritisert hos kineserne er den antatt “brutale” behandlingen av afrikanerne som har jobbet i kinesernes firmaer, bl.a i gruvedriften og fabrikkene.
– Jeg vet Kina har fått et tvilsomt rykte på seg, også i Zambia. Arbeidsvilkårene og hensyntagen til miljøet har ikke vært optimale, mener Muyakwa.
Han konstaterer imidlertid at noen av konfliktene mellom firmaer på oppdrag i Zambia på den ene siden og regjeringen og sivil sektor på den andre har bunnet i kulturrelaterte misforståelser.
– Firmaene bør ta seg mer tid til å studere afrikansk skikk og bruk. Zambiere, zimbabwere, angolanere og andre folk på kontinentet kommer aldri til å godta de kinesiske normene for effektiv produksjon, som for afrikanere flest vil se på som for ekstreme. Kinesere vil gå med på en 10-12 timers arbeidsdag med utsatt eller redusert lønn, mens vi zambiere hadde laget bråk, sier han med et smil.
Bør forhandle bedre
I 1991 hadde zambierne opptil 7,1 milliarder USD i samlet utenlandsgjeld og landet var praktisk talt konkurs. Samme år ble Kenneth Kaunda skjøvet fra makten og med han trodde mange hans uansvarlige økonomiske politikk skulle også være saga blott. I stedet fortsatte landet på en nyliberalistisk kurs som har ført til stadig økende forskjeller mellom fattig og rik. Under Gleneagles-avtalen i 2005 fikk landet en gjeldslette på 5 millioner USD. Likevel er ikke Muyakwa helt fornøyd med tilstanden i landet.
– Slik som ellers på kontinentet er våre regjerende eliter nødt til å gjøre mer i forhold til utenlandske utlånere, og forsvare vanlige afrikanske arbeidstageres sosiale og økomomiske interesser, slik at vi i vårt forhold til Kina ikke går i den samme fella og gjør de samme feilene som vi gjorde med USA og de vesteuropeiske landene. Land som Chile og Brasil har fått mye gunstigere avtaler med kineserne nettopp som følge av tøffere forhandlinger fra øverste hold. I Zambia har vi rett og slett altfor svak skatte- og konsesjonskontroll med utenlandske firmaer og banker, slik som de kinesiske låneinstitusjonene, som investerer i landet.
Han avrunder:
– Nylig fikk jeg vite at regjeringen skulle se på lovgivningen og starte å med ulike reforhandlingstiltak, så det kan jeg se på som en god start.
