Aisha – ei ung døende jente

 

I en landsby på grensen til India møter vi en av dem, 23 år gamle Aisha. Etter en lang reise har vi kommet fram til den lille landsbyen i distriktet Jessore i Bangladesh, like ved grensen til India. Vi er tre stykker, en representant for Røde Halvmåne, søsterorganisasjonen til Røde Kors, en fotograf og meg selv, som er med for å lære å fotografere.

Røde halvmåne er en av de 380 organisasjonene i Bangladesh som jobber for mennesker som har hiv/aids.

Representanten for Røde Halvmåne opplyser at det er mange fattige unge jenter som blir lokket til å krysse grensen til India med løfter om gode jobber og bra lønn. I virkeligheten dreier det seg ofte om prostitusjon.

Tusen takk for kjeksene som dere hadde med i går!

Aisha (23), aids-syk

Aisha er svært syk, og hun er ikke i stand til å reise til Bombay for å jobbe. Hun har også takket nei til behandling i Dhaka, og er nå hjemme hos familien.

Aishas landsby
Landsbyfolkene forteller at flere menn fra landsbyen har dratt til land som Saudi-Arabia, Dubai og Malaysia for å jobbe, men er lite villige til å fortelle om unge jenter som har reist til Bombay.

Etter en stund utbryter en dame: – Ja, det er en del unge kvinner som reiser til Bombay for å jobbe. Det hadde jeg gjort om jeg hadde muligheten. Når jeg ser disse jentene kommer hjem til familien sin med dyre klær, gullsmykker, fine gaver til familien sin og penger, blir jeg misunnelig. Hvem vil ikke ha et slikt liv?

På besøk hos Aisha
Huset til Aishas familie skiller seg ut fra de andre husene i landsbyen. Det er større, har bedre standard, og er bygd av murstein, mens de andre husene er laget av jord og leire.

Aisha sitter på verandaen foran huset. Hun er svært mager, beina stikker ut og hun er knapt 30 kilo. Men øynene hennes skinner, og hun ser spent på oss.

Aishas far inviterer oss til å komme inn, og i et hjørne sitter hennes mor og grer håret hennes.

– Det pleide å være så tykt og glansfullt, men se hvordan det er nå, tynt og dødt, klager moren. En håndfull med kokosnøttolje blir forsiktig massert inn.

Mens dette pågår, forteller Aisha om livet i Bombay, men hun nevner aldri hva slags jobb hun hadde.

Broren besøker Aisha i Bombay
Broren hadde vært et par ganger og besøkt henne. Forsto han ikke hvordan søsteren, en fattig analfabet fra landsbyen, kunne leve et så bra liv i byen? Hvordan hun kunne sende hjem penger til underhold av familien, penger til å bygge huset hele familien bodde. Ville han ikke forstå? Prøvde han å overtale henne til å bli med hjem? Han er en fattig sesongarbeider. Pengene Aisha sendte bidro med, må ha kommet godt med til han, kona og barnet.

Aishas smerter
Etter en stund begynner Aisha å ynke seg av sterke smerter. Vi lover å komme tilbake dagen etter. Familien er glad for besøk, de har ikke hatt besøk på mange måneder, ikke siden det ble kjent at Aisha hadde aids, forteller moren.

Dagen etter kan vi på lang avstand høre Aishas gråt og jamring. Faren ser opp i det vi stikker hodet inn i rommet der Aisha ligger, men fortsetter å massere henne. Ansiktet er fortrukket av smerte og bekymring for datteren. Stillheten i rommet brytes av Aishas fortvilte rop:

– Allah! Hvorfor lar du meg lide slik som dette?

Faren rister på hodet og mumler noe uforståelig.

En liten trøst
Det ser ut som farens omsorgsfulle massasje har hjulpet. Faren går ut, og Aisha ser smilende på oss.

– Tusen takk for kjeksene som dere hadde med i går, sier hun glad. De var kjempegode!

Hun strekker seg etter kjekspakken, og tar en kjeks. Hun tygger de med den største nytelse. Er de så gode?

– Jeg har ikke spist kjeks på veldig lang tid, sier hun. Far sier at kjeks er den slags luksus vi ikke har råd til. Man kan få ganske mye ris for det som en kjekspakke koster.

Utstøtt
Aishas mor forteller om sladderen som går i landsbyen, historiene om hvordan Aisha ble smittet i Bombay. Hun beskriver redselen som familiemedlemmene som bor i huset har for å bli smittet, og om kranglingen de har seg i imellom på grunn av Aishas sykdom. Hun forteller at de er utstøtt, de får ikke invitasjoner til festivaler og bryllup. Moren prøver å overse stirringen hun opplever fra folk når hun sjelden går ut, og om den lange veien de må gå for å hente vann da de ikke får lov til det i den felles brønnen lengre, fordi naboer og slektninger er redd for smitte.

Legene har sagt at helsen til Aisha ikke vil bli som før, men at hun vil bli litt bedre enn hun er nå, ifølge moren.

Aishas siste tur til Bombay
Legene og familien hadde advart Aisha mot å reise til Bombay etter at hun ble syk, men til ingen nytte. Aisha hadde reist dit helt til beina ikke kunne bære henne lengre.

Heller ikke de ansatte i Røde Halvmåne kunne gi noen forklaring på hvorfor Aisha, flere ganger etter at hun ble syk, hadde reist tilbake til Bombay for å tjene penger. Var det fordi hun selv ikke forsto sykdommens smittefarlige omfang? Hva hadde broren, som hadde tatt henne med til Røde Halvmåne, fortalt henne om smitten? Eller fordi det sterke ønske om å få bygget dette huset til familien sin var viktigere enn alt annet?

Spekulasjonene blir avbrutt med morens hviskende, nesten uhørlige spørsmål.

– Vi bruker det samme toalettet som henne, tror du at vi også kan bli smittet?

Nysgjerrige naboer
Noen av landsbyboerne som vi tidligere snakket med har etter hvert samlet seg utenfor huset til familien, i betryggende avstand. En tykkfallen kvinne, introduserer seg som lærer på skolen i landsbyen. Hun har mange spørsmål til oss, men er tydeligvis ikke fornøyd med de knappe svarene hun får. Hun sier med høy røst i en bestemt tone.

– Vi forstår nok alle sammen her i landsbyen hva slags jobb fattige landsbyjenter utfører når de drar til Bombay og tjener tusenvis av rupies i måneden… Aishas mor ser ned.

Avskjeden
Vi takker for oss, og sier til Aisha at vi håper at vi kan komme på disse traktene igjen og besøke henne neste gang. Vi sier ikke det vi frykter mest; at det aldri vil bli noen neste gang for Aisha

Jeg ser på Aisha der hun ligger. Hennes avmagrede, kraftløse kropp. Og jeg undrer jeg meg over at hun inntil for kort tid siden kunne tjene penger på å selge denne syke kroppen til menn, som var villige til å betale for å bruke den til egen nytelse.

Var det slik, at hennes kropp ble gjort til gjenstand for kynisk markedsføring? At prisen på hennes tjenester ble lavere da hun ble mindre attraktiv, noe som bidro til at et større antall menn fikk råd til å benytte seg av hennes kropp?

– Ta meg med, sier Aisha med bedende stemme.

Hvor? Hun ville ikke dra tilbake til sykehuset i Dhaka for behandling, hvilke muligheter hadde hun der hun lå?

Aisha døde tre måneder etter at vårt besøk fant sted.