Foto: Wikimedia Commons
- – Ville bli frivillig for å gi noe tilbake - 17.11.2024
- Shelmith, Jawad og Amalie nominert til Gulljerven - 15.11.2024
- – Aktiv dødshjelp er forbudt i følge islam - 14.11.2024
Første runde av det chilenske presidentvalget er gjennomført, og forandringens vinder ser ut til å blåse for fullt. Opposisjonskandidaten Sebastian Piñera fikk godt over 40 prosent av stemmene, mens regjeringskoalisjonens Eduardo Frei Ruiz-Tagle slet med å komme opp på trettitallet. Nå venter en ny og avgjørende runde 17. januar.
For oss som følger Latin-Amerikas utvikling kunne det virke logisk å avfeie sjansene for en høyreregjering i et søramerikansk land anno 2009. I løpet av de seneste årene har nemlig en venstrebølge av dimensjoner tatt over store deler av kontinentet. Bare Colombia ligger igjen som en liten blå flekk på et ellers rødt kart, hvor flere land sverger til enten sosialdemokrati eller “sosialisme av det 21 århundre”.
Gal medisin
Nyliberalismen, som ble etablert på 1980- og 90-tallet, etterhvert som militærjuntaer ga fra seg makten til sivile regjeringer, har slått feil. Overklassen har blitt enda rikere, de fattige enda fattigere og offentlige administrasjoner ofte preget av vanstyre og korrupsjon. Som følge av dette har de fleste landene på kontinentet gått inn for en annen kurs. Noen land, som Brasil og Uruguay, fører en søramerikansk variant av “rødgrønn politikk”. Andre, som Venezuela og Bolivia, har gått enda lenger til venstre. USA og Vesten vrakes som samarbeidspartnere til fordel for Cuba, Iran, Kina og Russland. I en slik setting kan man med rette si at Chile blir en slags søramerikansk “kjerringa mot venstrestrømmen” hvis Sebastian Piñera skulle bli valgt til landets president.
Slitasje kontra nytenkning
Et viktig poeng er at Piñera og hans glattbarberte mørkemenn i mørke forretningsdresser gjennom sin kampanje har klart å få den styrende sentrum-venstre koalisjonen til å fremstå som ineffektive og inkompetente. Et annet er at “La Concertacion”, samlingen av moderate progressive politiske krefter fra sentrum og venstre, har regjert uavbrutt siden det sivile demokratiet i Chile ble gjeninnført for 20 år siden. På 80-tallet samlet alt fra sosialister til liberale til kristeligdemokrater seg i felles front mot Pinochets militærstyre. Nå er koalisjonen preget av regjeringsslitasje, mangel på nye impulser, samt interne stridigheter. Stadige avsløringer om penge- og maktmisbruk, og flere feilslåtte tiltak, blant annet en skandaløst dårlig omlegging av kollektivtransporten i hovedstaden Santiago i 2007, har fått konsekvenser for den sittende koalisjonen. Størstedelen av middelklassen har inntil nå har støttet La Concertacion. Skuffelsen over manglende politisk styring, særlig i saker som økonomi og kriminalitet har fått denne gruppen til å vende kappen etter forandringsvinden som Piñera og hans likesinnede lover skal “få Chile på fote igjen”.
Kredittkortkongen
Skulle Piñera ende opp som seierherre og entre La Moneda-palasset neste mars vil han bli en svært polemisk president, en slags chilensk Silvio Belusconi. Piñera eier 100 prosent av TV-kanalen Chilevision, 27 prosent av det tidligere statlige flyselskapet LAN Airlines og 13 prosent i fotballklubben Colo Colo. Han vil ikke bare bli høyresidens første lovlig valgte president siden 1964, han vil også bli den første milliardæren til å lede landet. Egenformuen på cirka en milliard dollar (ifølge Forbes Magazine) har blitt skapt på til tider veldig kontroversielt vis. På slutten av 70-tallet sikret Piñera seg nærmest eneretten til å utstede kredittkort i Chile gjennom sin families gode forhold til Pinochet-regimet. I 1982 ble han tiltalt og frikjent for brudd på bestemmelsene om banktjenester. Siden 2007 har det foregått en rettsprosess, hvor han ble anklaget for innsidehandel i LAN, og hvor han til slutt måtte trekke seg fra styret, slik at valgkampanjen ikke skulle bli skadelidende.
Under hele valgkampanjen har Piñera appellert til forsoning og enhet blant folket, og sagt at han vil skape en “ren, effektiv og ubyråkratisk forvaltning for alle chilenere”. Måten han har bygget opp sin økonomiske og politiske makt på, viser imidlertid at det kan være langt mellom ord og handling for den omstridte politikeren.
