Når det handler om stolthet

Folket fikk som de ville etter 18 dagers sammenhengende protester og flere hundretalls drepte. Hosni Mubarak, som i 30 år har regjert med unntakslovgivning og med total mangel på respekt for både landets grunnlov og folks legitime ønske om en demokratisk regjering, er nå historie. Han har gått av og overlatt makten til et militært råd ledet av feltmarskalk Mohamed Hussein Tantawi Soliman. 

I skrivende stund er ekstasen å ta og føle på Tahrir-plassen og andre steder i Egypt. Eks-president Mubarak er i feriebyen Sharm-el-Sheik sammen med sin familie, hvor en uviss skjebne kan vente ham samt andre tilknyttet hans tidligere regime og statsapparat. Inntil videre er han på langferie.

For det er enorme brudd på universelle rettigheter Mubarak-regimet har gjort seg skyldig i. Grov statssponset korrupsjon, grunnlovsendringer slik det har passet regimet og dets støttespillere, ytringsfrihetsmangel, politistat og endemisk fattigdom, bare for å nevne noen. 

Inntil nå har egypterne vært apatiske. Men etter det som skjedde i Tunisia tidligere i år, var det som om noe rørte ved dem. Her har det handlet om folks grunnleggende kjærlighet til sitt eget land, om ønsket om mer frihet og sosial rettferdighet. Og om muligheten til å kunne si at nok var nok. Hvis revolusjonen i Tunisia var en “jasminrevolusjon”, kan jeg si meg helt enig i at det som har skjedd i de gamle faraoenes hjemland er en “stolthetsrevolusjon”.

Hærens ståsted har lenge vært uvisst. Nå har man vist sitt sanne ansikt og valgt å stå på folkets side. For at dette opprøret og regimet skulle falle har den egyptiske hærens involvering vært alfa og omega. I Egypt har de væpnede styrker nytt enorm respekt, og når en såpass stor del av disse styrket består av underoffiserer fra arbeider- og middelkalssen, så sier det seg selv at man aldri livet ville rette skyts mot sivilbefolkningen. Selv om Mubarak hadde beordret det. 

Nå er det å vente å spenning på hvordan det nyopprettede militærrådet som overtar makten i Egypt vil gjøre i tiden fremover. Utfordringene i forhold til et samfunns- og politisk system i total oppløsning er enorme.

Første steg er at folks legitime og øyeblikkelige krav bli møtt. At det sittende regjeringskabinettet og andre deler av det gamle regimeapparatet skiftes totalt ut, at alle politiske partier som vil gå inn for denne fredelige endringsprossessen tillates, at man legger ut en klar tidsplan i forhold til fremtidige valg og ikke minst at man engang for alle fjerner de forhatte unntakslovene.

Første fase er over. Veien fremover for frihet og demokrati i dette nord-afrikanske landet blir lang og krokete. Men forhåpentligvis en realitet.