– Navn på kriger kan ofte tåkelegge mer enn de klargjør. Begrepene “krigen mot terror” og “krigen mellom sivilisasjonene” har blitt grundig tilbakevist – ja til og med latterliggjort – av diverse analytikere og politikere. Men er det likevel slik at Vesten har vært i krig siden 11. september 2001?
Det er spørsmålet Stephen Howe stiller i tidsskriftet Eurozine. Howe er professor i kolonihistorie ved Bristol University i England.
Mindre vold etter 11. september
På tross av krigene i Irak og Afghanistan bør på mange måter svaret være nei, skriver Howe. Vesten som helhet har ikke vært i krig, og “muslimene” er ikke fienden. Verden har vært mindre voldelig etter 11. september 2001 enn den var før.
– Bare tenk på konfliktene og grusomhetene i Rwanda, Sudan og Jugoslavia på 1990-tallet, og før det Nord-Irland. På den annen side har krigsretorikken etter 11. september vært allestedsnærværende, ikke minst i politikken. I USA har viktige politiske miljøer aktivt fremmet forestillingen om en sivilisasjonskonflikt og at denne konflikten må løses med voldelige midler. I Europa har denne retorikken vært mindre populær, men det har vokst frem ekstremistiske miljøer som mener kontinentet trues av mektige muslimer. Anders Behring Breivik er det tydeligeste eksempelet på dette, mener professoren.
Gitt dårligere forståelse
Samtidig har det foregått en påfallende utvikling av språket, mener Howe.
– Før hadde vi innvandrergrupper som pakistanere, bangladeshere, tyrkere og somaliere. Nå har vi fått én stor gruppe vi kaller “muslimer”. Dette er en form for etnisk rensing som har foregått nesten umerkelig. Samtidig har våre forestillinger om islam blitt radikalt omformet. Dette er en utvikling som har foregått siden før 2001, men som skjøt fart i det nye årtusenet. Mange av oss ser nå for oss en islamsk umma. Dette er angivelig en global politisk kraft og en enhetlig identitet som gir opphav til et “folk” eller “nasjon” av muslimer.
Kritikere av denne forestillingen har protestert og sagt at vi har fjernet enhver kontekst fra begrepet islam og at dette har gjort oss ute av stand til å analysere verden. Men likevel lever forestillingen videre, mener Howe.