Foto: Karen-Margrethe Ali
- Nye innvandringsregler og deres betydning - 18.11.2024
- Styrk din tilstedeværelse på nettet for digital vekst med one.com - 18.11.2024
- Hvorfor støtter vi Sofia Rana? - 16.11.2024
Vi er på vei mot et barnehjem i den gamle delen av Dhaka, hovedstaden i Bangladesh. Hjemmet ble etablert av Mor Teresa for å ta vare på det store antallet foreldreløse barn etter krigen med Pakistan i 1970-71. Fram til 1982 tillot den bangladeshiske regjering at foreldreløse barn ble adoptert bort til utlandet.
I dag skal vi treffe Rumi. Hun er i slutten av 20 årene, og er et av barna som ikke ble adoptert bort.
Over porten er det et stort svart skilt med påskriften: MISSIONARIES OF CHARITY, SHISHU BHAVAN (barnehjem).
Vi går bortover en korridor og passerer et rom hvor et ungt par sitter i samtale med ei av nonnene. Paret har kommet for å adoptere. Nonnen reiser seg og lukker diskré døren med et lite unnskyldende smil. Vi forstår. Det er ofte kvinnene skylda for barnløshet, ei kvinne er etter manges oppfatning ikke fullkommen før hun har født barn. Enkelte tror til og med at barnløsheten er en straff for tidligere synder. Mange av dem som adopterer, velger å utgi barnet for sitt eget; kun nærmeste familie får vite om adopsjonen.
Møtet med Rumi
En glad latter høres på lang avstand. Rumi kommer mot oss med sin tre år gamle sønn på armen og hilser blidt før hun tar oss med rundt for å hilse på barna som bor der. De er glade for å få besøk av oss, men mest glad er de for at Rumi, som de kaller ”søster”, har kommet.
Da jeg var omtrent sju forsto jeg at ikke alle barn bodde på barnehjem slik som oss, men hadde et hjem med mor, far og søsken.
Rumi er født utenfor ekteskap, bestemoren og onkelen leverte henne på barnehjemmet da hun var tre år. Hun så dem aldri igjen.
Rumi forteller at hun hadde det bra på barnehjemmet, og hun opplevde at de fikk mye kjærlighet fra nonnene selv om de var mange barn.
– Det er klart at jeg ble mer knyttet til noen søstre enn andre. Noen søstre var favoritter, og vi sloss om deres oppmerksomhet, noen fang var bedre enn andre, sier hun smilende.
Vil helst ha nyfødte
Det siste rommet vi kommer til, er fullt av små runde kurver på stativ. Her finner vi de minste barna, minstemann er bare tre timer gammel. De ansatte er fullt opptatt med å mate dem, tåteflaskene står på rekke og rad. En av de ansatte tar oss med rundt. Alle barna er ”booked” opplyser hun, det er ventelister på nyfødte barn.
Deretter tar Rumi oss med på besøksrommet, og søster Alexin, ei av nonnene som jobber og bor på barnehjemmet, kommer med forfriskninger.
Søster Alexin kjenner Rumi godt. Hun forteller at fra tid til annen besøker personer som ble adoptert bort til utlandet barnehjemmet i håp om å oppspore sine biologiske foreldre. – Noen har spart over lang tid. Håpet er å kunne hjelpe opphavsfamilien med penger, og det er klart vi forstår hvor skuffet de er når vi ikke kan fortelle dem hvor de kan finne familien, sier hun.
Søster Alexin forteller at de vet lite om Rumis biologiske foreldre.
– Adressen til familien er konfidensiell. Selv om vi skulle ha oppgitt adresser, er det ikke sikkert det hadde gitt noe resultat, det er ikke alltid at navnet eller adressen vi får oppgitt, er riktig. De fleste av barna er født utenfor ekteskap, og det kan få katastrofale konsekvenser for familien, spesielt den biologiske moren, om en ukjent sønn eller datter i voksen alder oppsøker sin biologiske familie.
Savn etter noe ukjent
Også Rumi vært nysgjerrig og har spurt flere ganger om sin familie og hvor de bor. Alexin ser kjærlig på henne.
– Men det er lenge siden, sier hun med et smil og legger armen rundt henne. Rumi nikker. – Ja, da jeg var tenåring og ble sendt på internatskole hvor de fleste kom fra vanlige familier, lurte jeg på hvem foreldrene mine var, hvorfor de aldri kom for å besøke meg og hvorfor jeg ikke kunne bo sammen dem. Da de andre jentene som gikk på internatskolen kom tilbake fra ferie, og fortalte om besøk til familien, satt vi som bodde på barnehjemmet stille og hørte på. Jeg følte at jeg lengtet etter noe, uten å forstå helt hva det var, sier Rumi med lav stemme.
Oppvokst på barnehjem
De hadde verken radio eller tv på barnehjemmet.
– Det førte til at jeg trodde at alle barn bodde på barnehjem slik som oss, og at det var ”søstre” som tok seg av dem.
Hun stopper opp en stund, blir fjern i blikket, og fortsetter: – Da jeg var omtrent sju, fikk jeg bli med hjem til ei jente som bodde her for en kort periode. Da forsto jeg at ikke alle barn bodde på barnehjem slik som oss, men hadde et hjem med mor, far og søsken.
I løpet av de første årene Rumi bodde på barnehjemmet, kom flere av utlendingene som bodde i Bangladesh for å besøke barnehjemmet; noen av dem kom for å adoptere barn.
– Jeg forsto etter hvert at noen av de hvite menneskene kom for å hente søsknene våre og ta dem med til et fremmed land, men jeg forsto ikke hvorfor.
Barna fikk forskjellige forklaringer på hvorfor noen av dem skulle flytte til utlandet. Rumi husker at en av dem som ble valgt ut til adopsjon fortalte at hun skulle bo i et hus med en mor og far som var hvite, at det var fint i dette landet hun skulle flytte til, og at hun kom til å få det bra der.
Tårevåt avskjed
En spesiell hendelse vil Rumi aldri glemme; hun var omtrent seks, og en gutt som het Roni skulle adopteres bort til en familie i utlandet. Familien inviterte noen av barna til å bli med på flyplassen for å ta farvel med han.
– Det var jeg og tre barn til. Roni vinket glad av gårde da han dro. Da vi fikk vite at Roni aldri ville komme tilbake til oss, begynte vi å gråte og mase om å få reise vi også. ”Senere”, fikk vi til svar, men senere kom aldri. Vi ble utålmodige og maste mye om å få dra dit Roni var, men ingenting skjedde.
Rumi husker at noen av søstrene forklarte at de var så glade i oss, at de aldri kom til å sende oss bort til utlandet, de sa at de utlendingene som ville adoptere barn, ikke fikk treffe oss når de kom på besøk, men at vi kom til å bli ”gjemt bort”.
Men dette tok ikke bort savnet av Roni og de andre som forsvant, og tristheten over at de aldri kom tilbake.
– Jeg tenkte på dem da jeg vokste opp, og drømte at jeg en dag skulle få dra til utlandet og treffe dem igjen, sier Rumi.
Hun blir stille en stund og ser ettertenksomt ut i lufta: – Vet dere om de som er adoptert bort til landet deres har det bra? spør hun. Vi nikker: – Jo, de fleste har det nok bra, svarer vi.
Deler kjøkken
Rumi inviterer oss hjem. Vi takker ja, og etter 20 minutters humping med rickshaw gjennom de smaleste veiter, er vi framme. Rumi og mannen Arif bor på ett rom. De deler kjøkken, dusj og toalett med fem andre familier, noe som er vanlig blant arbeiderklassen i Bangladesh.
Rumi sier at de har avtalt faste tider til å lage mat, men at hun av og til lager mat på samme tid som noen av de andre beboerne, de har tre gassflammer til disposisjon. Det er sosialt å dele kjøkken, damene skravler i vei mens de lager mat.
Til jul og påske drar Rumi og gutten til barnehjemmet for å feire høytidene der sammen barna hun er oppvokst sammen med. Det er årets høydepunkt.
Voksne som gjorde sitt beste
Selv om Rumis historie har noen elementer av tristhet i seg, må vi si oss enige i det Rumi selv sier: Hun har hatt en bra oppvekst på barnehjemmet i Bangladesh; de tok i mot henne fordi ingen andre kunne ta vare på henne og hun fikk kjærlighet fra voksne som gjorde det de kunne for at hun skulle ha det bra. Rumi selv har aldri vært opptatt av om hun hadde fått det bedre om hun hadde blitt adoptert bort til utlandet, hun bare håper at de som kom dit fikk det godt der.
