Foto: Maelanny Purwaningrum
- Kampen mot barnearbeid i Nepal - 21.12.2011
Har vi gitt fra oss en del av vår menneskelighet?
Jeg stiller meg selv dette spørsmålet mens jeg iakttar en utslitt guttunge som rydder av bordet mitt og legger glass og bestikk ned i en bøtte. Jeg befinner meg i en liten matbod på hjørnet av en trafikkert gate i Nepalgunj i det sørvestlige Nepal.
12 timer om dagen
Barnearbeid, særlig det som skjer under tvang, er svært vanlig i sørvest i Tarai-distriktet i Nepal. Barn helt ned i fem-, seksårsalderen tvinges til å jobbe mer enn 12 timer om dagen som tjenere i «herrens» hus. De gjør husarbeid som renhold, klesvask, matlaging, barnepass, samt jordbruksarbeid som å gjete dyra og sanke gress og høy. Det er utsatt for fysisk og psykisk mishandling, til og med seksuelt misbruk. De nektes ofte skolegang. Noen får riktignok gå på skole, men det gjelder et mindretall.
Tvangsarbeid
Barn som arbeider under slike forhold står ikke alltid under direkte tvang, men arbeidet deres reflekterer den økonomiske situasjonen familien deres er i, og har ofte elementer av tvang i seg. De kalles kamlahari/kamalari. I 2001 anslo ILO at 57 000 barn jobber som kamlahari i det sørvestlige Tarai. Her har urbefolkningen tharu blitt utnyttet som arbeidskraft gjennom et system kalt kamaiya. Mange kamlahari har vokst opp i fattige familier som tidligere var en del av kamaiya-systemet. I dag, et tiår etter at kamaiya-systemet og tvangsarbeid ble forbudt, fortsetter problemene knyttet til tvangsarbeid blant barn. Det er fortsatt tusenvis av kamlahari i det sørvestlige Tarai.
Barn helt ned i fem-, seksårsalderen tvinges til å jobbe mer enn 12 timer om dagen som tjenere i «herrens» hus.
Arbeidet mot barnearbeid
Regjeringen i Nepal har underskrevet en rekke internasjonale konvensjoner og traktater om barnearbeid. I 2000 kom det omfattende lovgivning mot tvangsarbeid. Men lovverket og de internasjonale avtalene har ikke hadde den ønskete virkningen i alle deler av landet. I 2008 oppfordret FN Nepal til å få slutt på kamlahari-systemet. Det var imidlertid ikke før nylig at Kvinne-, barne og velferdsdepartementet i Nepal ga sin tilslutning til en lov om barns rettigheter, der kamlahari forbys.
Det er lite trolig at lovgivning alene vil være nok til å få bukt med problemet. Dette er et sammensatt problem. Det er for eksempel lite bærekraftig å skrive barn inn på skole når familiene deres tjener for lite til å brødfø dem. Arbeidet mot barnearbeid handler om å bedre levekårene, gi bedre tilgang til utdanning og jobbe med bevisstgjøring og holdningsendring hos foreldre, arbeidsgivere og lokalsamfunnet.
Prosjekt Kjærlighetsteppet
Sist sommer jobbet jeg med Backward Society Education (BASE), en lokal grasrotorganisasjon som ble grunnlagt i 1990 for å få slutt på kamaiya-systemet. Med støtte fra Norsk senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo deltok jeg i arbeidet med bevisstgjøring om barnearbeid og for å fremme nepalske barns rettigheter. Vi produserte et «Kjærlighetsteppe» («Love Blanket») med tegninger laget av barnearbeiderne selv.
Love Blanket er et verktøy som brukes i flere land for å skape bevissthet om barns rettigheter. Teppet symboliserer barnevennlige landsbyers vilje til å få slutt på barnearbeid og fremme barns rettigheter, deriblant utdanning. «Barnevennlige landsbyer» (The Child Friendly Village») er et unikt konsept som er utviklet av BASE for å fjerne barnearbeid fra landsbyene og sikre alle barn utdanning med kvalitet. Tanken er å skape et miljø der barn skjermes fra slaveri og får et fristed fra den overhengende trusselen barnearbeid utgjør. I hver enkelt landsby forsøker BASE å sørge for at alle barn går på skole og at foreldre og lokalsamfunnet tar ansvar for å beskytte barns rettigheter.
Lang vei
For å lage Kjærlighetsteppet reiste jeg til sju barnevennlige landsbyer i tre ulike områder i Tarai og møtte mer enn hundre skolebarn og barn som var blitt reddet fra barnearbeid. Reisen var nokså strabasiøs. Jeg måtte tar flere timelange bussturer i overfylte busser på humpete veier, krysse elver som hadde gått over sine bredder og stoppe diverse ganger for å la kyr, geiter og griser krysse veien. Andre ganger måtte jeg gå flere kilometer i den nepalske solsteken eller kjøre motorsykkel i mer enn fire timer. Men dette var bare en liten del av reisen. Det meste av tiden var jeg overveldet av barnas entusiasme og engasjement for å lage Kjærlighetsteppet. Alle ville delta og bidra med noe, selv de yngste.
Utfordrende uttrykk
Å lage teppene sammen med barna var en stor opplevelse. Men det skjedde ikke uten utfordringer. Barna var ikke vant til å uttrykke sine opplevelser, følelser eller drømmer gjennom kunst. De fleste hadde aldri malt før i sitt liv. Med hjelp fra lokalt ansatte i BASE klarte barna å dekorere teppene med sine fargesprakende penselstrøk. Barna skrev også korte forklaringer til maleriene sine. De skrev om sine erfaringer og drømmer, eller rett og slett om hverdagslige gjøremål. Det var heller ingen lett oppgave. Mange barn som hadde blitt reddet fra barnearbeid hadde fått svært lite skolegang, og de trengt hjelp til å skrive selv enkle setninger.
Det var en stor opplevelse å få møte disse barna, og en reise som ga meg et innblikk i realitetene som tvangsarbeid blant barn fører med seg.
