Det at folk omfavner høyreradikale ideologier, må forstås som rasjonelle valg utløst av faktiske problemer i lokalsamfunnene, mener Vidhya Ramalingam. Hun er ekspert på høyreekstremisme og tilknyttet tenketanken Institute for Strategic Dialogue i London.
I kjølvannet av terrorangrepene i Norge og avsløringen av den nynazistiske terrorgruppen i Tyskland har oppmerksomheten hos politikere og journalister igjen rettet seg mot høyreekstremismen.
– Det er lett å si at regjeringene ikke har brydd seg tilstrekkelig om det ytre høyre de siste tiårene. Det som imidlertid er langt vanskeligere er å sette fingeren på hva som bør gjøres, mener hun.
Samarbeid på tvers
Institute for Strategic Dialogue presenterer nå resultatene av en work-shop senteret har arrangert mellom lovgivere, analytikere, feltarbeidere og tidligere ekstremister fra hele Europa for å diskutere konkrete strategier og løsninger. Med utgangspunkt i personlige erfaringer fra høyreekstremistiske grupper og arbeid med disse gruppene gikk deltakerne i work-shopen gjennom tilgjengelige data.
– Høyreekstremister som er dømt for vold og tilhengerne av høyreradikale partier som ikke er voldelige, har ofte lik sosial bakgrunn. De kommer fra arbeider- eller middelklassen, har få formelle kvalifikasjoner og er ofte pessimister med tanke på egne økonomiske utsikter. Men disse sosiale og demografiske trekkene er ikke tilstrekkelige forklaringer på hvorfor enkelte er tilbøyelige til høyreekstrem vold. Det viser seg at de som utøver vold, ofte ikke har noe klart, overgripende ideologisk verdensbilde, skriver Ramalingam i en artikkel på nettstedet Opendemocracy.
Fra ideologi til vold
Disse uklarhetene når det gjelder årsaksforhold peker på behovet for å identifisere hva slags trussel høyreekstremistiske grupper og høyreradikale partier egentlig utgjør.
– Vi har ennå til gode å forstå hvor “bikke-punktet” ligger. Hva er det som gjør at enkelte mener at deres problemer og bekymringer rettferdiggjør vold? De fleste høyreradikale partier opererer innenfor demokratiets spilleregler, men ideologiene til disse partiene innebærer at vold likevel blir sett på som rettferdiggjort under spesielle omstendigheter. Ideologien til ikke-voldelige partier kan med andre ord brukes til å rettferdiggjøre vold, mener hun.
Tilnærmingen til det radikale høyre bør i mindre grad være reaksjoner på hendelser og i større grad rettes inn mot forebygging og aktiv takling av saker som høyreradikalismen er opptatt av. Spørsmålet Ramalingam mener vi bør stille, er hva politikere fra mainstream-partier kan gjøre for å hindre at at de høyreradikales fortellinger utvikler seg til voldelige utbrudd.
– Resultatet av tenketankens work-shop er flere forslag til strategier og tiltak, skriver forskeren.
Hun legger særlig vekt på følgende:
* Tverrfaglig forskning og innsamling av data
Kunnskap om alle former for ekstremisme må samles og koordineres. Hvis vi forstår dynamikken mellom ideologi og vold bedre, kan vi bli i stand til å forutse når vold utløses. Det kan gi oss verktøyene vi trenger for å lede unge menneskers frustrasjon inn i mer demokratiske kanaler.
Forskningen hittil har vært delt mellom kartlegging av høyreradikale politiske bevegelser og lokal høyreekstrem vold. Disse to forskningsfeltene må nå kobles sammen for å se hvilke sammenhenger som finnes mellom fenomenene de undersøker.
* Ansvarlige bevilgninger
Offentlige bevilgninger må gi langsiktighet til feltarbeidere som engasjerer seg i lokalmiljøene for å motvirke radikalisering.
* Oppbygging av motstandskraft i nærmiljøene
Høyreekstremisme har gjerne blitt sett på som et sikkerhetsproblem som må tas hånd om av politiet. Men politikerne bør ha større tro på lokal innsats. Det må investeres mer i å bygge opp førstelinjen. Bare folk i lokalsamfunnene kjenner de lokale forholdene og kan utvikle effektive lokale strategier. Myndighetene må etablere kommunikasjonskanaler og sette inn ressurser i nærmiljøene og hos lokale myndigheter.
* Nye former for politisk engasjement
Nasjonale og lokale myndigheter må se på nye måter å kommunisere med og forholde seg til nærmiljøene på. Politikere har en tendens til å overta høyreradikale fortellinger om hva som er galt i samfunnet uten å følge opp med tiltak. Politikerne bør derfor tenke gjennom hvordan de kan nå ut til folk på grasrota på nye måter og bidra til mobilisering. Robust lokalt lederskap må kobles med nye strategier for å formidle informasjon mellom nærmiljøene.
Skillet mellom mainstream-politikere og folk flest i deres nærmiljøer skyldes ikke først og fremst faktiske feil, men heller mangel på tillit. Det er derfor grunnleggende for alle tiltak at de må ta sikte på å bygge broer mellom grasrota og politikerne.
Det viktigste vi kan gjøre, er å minske avstanden folk opplever til politikerne, konkluderer Ramalingam.
