Foto: John McNab
Vennskapsbånd er en viktig del av forklaring på hvorfor enkelte personer blir med i radikale islamistiske grupper, hevder skribent Hasnet Lais i en kommentarartikkel på nettstedet opendemocracy.net. Men dette har stort sett blitt oversett av forskere som har forsøkt å teoretisere om bakgrunnen for rekruttering til grupper som står på siden av demokratiet.
Vennskapsbånd bidrar til å forsterke den ideologiske appellen til grupper som forfekter et radikalt islamsk verdenssyn, hevder Lais, som har en mastergrad i islamsk samfunn og kultur fra University of London. Han lister opp svakheter ved tidligere psykologiske, sosio-økonomiske og kognitive forklaringer på radikalisering og mener disse bør suppleres med forskning på konkrete vennskapsbånd mellom individer.
Manglende empiri
Enkelte freudiansk inspirerte teoretikere har hevdet at radikalisme springer ut av et sårbart ego og raseri mot “onde objekter”. På grunn av negative opplevelser i barndommen som går utover selvfølelsen utvikler det seg i voksen alder en trang til å peke ut syndebukker som får skylden for alle krenkelser og problemer personen føler på kroppen.
Vi må være på vakt mot å redusere forklaringer til én faktor.
Problemet med en slik forklaring er at den mangler empirisk grunnlag, mener Lais.
Ikke klarlagt årsakssammenheng
Det finnes også forsøk på sosio-økonomiske forklaringer på politisk radikalisering. I Storbritannia har forskere argumentert med at sosial og økonomisk ekskludering fører til fremmedgjøring og isolering, noe som igjen gjør folk sårbare for radikale ideologier.
Men dette stemmer heller ikke alltid, mener Lais. Det er en betydelig representasjon av middelklasse og overklasseungdom i radikale grupper. Dessuten er forklaringen svak fordi bare enkelte av dem som er sosialt og økonomisk ekskludert, blir radikale. Det gjelder langt fra alle, og marginalisering i seg selv er derfor ingen fullgod forklaring.
Overser følelser
Kognitive forklaringer på radikalisering legger ofte vekt på at folk som allerede tror på overnaturlige fenomener og som på forhånd har religiøse verdensbilder som passer godt med dem radikale grupper forfekter, er mer mottakelige for radikale religiøse ideologier. Men denne typen forklaringer gir ingen innsikt i den konkrete overgangen fra et “konvensjonelt” eller “moderat” religiøst verdensbilde til en radikalisert religiøs ideologi.
Felles for de tre forklaringsmodellene skissert ovenfor er at de overser kraften i følelsesmessige bånd mellom individene som deltar i en radikaliseringsprosess, mener Lais. Det som gjør at “vennskapstesen” skiller seg fra andre, tidligere forklaringer, er at den klarlegger hvordan sosialisering med potensielle rekrutter og vennskapsbånd som knyttes mellom individer, utgjør en vei mot radikalisering.
Forskning fra Afghanistan
Lais henviser til Marc Sagemans forskning på afghanske jihadister under den sovjetiske okkupasjonen og samme forskers case-studie av terrorist-celler. Han mener denne forskningen tydeliggjør betydningen av vennskap og fellesskapsfølelse mellom individer som et skritt på veien mot radikalisering.
– Men vi må være på vakt mot å redusere forklaringer til én faktor da andre studier av hvordan individers vei inn i radikale grupper tyder på at særtrekk ved deres sosiale miljø og individers spesielle islamske mentalitet også har betydning. “Vennskapstesen” er ingen fullstendig årsaksmodell, men den bør likevel gjøre flere forskere oppmerksomme på at det å studere vennskapsbånd mellom individer kan være et nyttig steg på veien mot å forstå gjentakende, felles mønstre i radikaliseringsprosesser, skriver Lais.
