Foto: flickr.com/Socialistische Partij
Gjennom etterkrigstiden har nederlandsk politikk vært betraktet som ganske forutsigbar. De tre store partiene kristendemokratene, liberalerne og sosialdemokratene styrte hver sin stabile del av den nederlandske velgermassen. Samtidig var landet kjennetegnet av generell toleranse og åpenhet overfor alt fra hasjrøyking til homofili.
Høyrepopulismen kom da også tilsvarende sent inn i nederlandsk politikk. Franske Front National ble grunnlagt i 1972, belgiske Vlaams Blok i 1979, i og Dansk Folkeparti i 1995. Nederlenderne måtte vente helt til 2002 før den tidligere marxistiske sosiologiprofessoren Pim Fortuyn snudde det nederlandske partilandskapet på hodet. Med kultursjåvinistisk retorikk og sterk kritikk mot islam klatret han på svært kort til den politiske toppen – til de etablerte partienes store overraskelse.
Myrdet
Fortuyns store talegaver og hans forakt for det politiske establishmentet ble populært blant velgerne, som ikke lenger følte mye slektskap med den liberal-konservative politikk som regjerte i Nederland.
Plutselig så det ut til at valget i 2002 skulle ende i valgskred for den ekstravagante, åpent homofile akademikeren. Men Fortuyns liv i rampelyset ble kort, bare seks måneder etter hans triumftog inn på den politiske arena, ble han myrdet. Gjerningsmannen var en dyre- og miljøaktivist ved navn Volkert van der Graaf.
Van der Graaf forklarte at han følte redsel for Fortuyns aggressive beskyldninger mot muslimer, og hva han anså for å være en utnyttelse av de svake i samfunnet for å oppnå politisk makt. Han mente Fortuyns politiske populisme var en trussel mot nederlandske samfunnet. Han ble dømt til 18 års fengsel for mordet i 2003.
Varig avtrykk
De etablerte partiene trakk raskt den konklusjon at Fortuyns suksess hadde vært en tilfeldighet, og at den ellers velorganiserte politiske prosessen straks ville vende tilbake til det normale.
Men Fortuyns avtrykk skulle bli varig. Etter at man først hadde stukket hull på boblen, som hadde isolert Haag i så mange år, var det ikke lenger mulig å gå tilbake til den gamle politikken. Fortuyns død åpnet et tomrom som kom til å fylles av andre populistiske politikere, med den høyrepopulisten og islamkritikeren Geert Wilders og venstrepopulisten Emile Roemer som de mest kjente.
Geert Wilders Frihetsparti red på bølgen av islamofobi som skylte over Europa på midten av 2000-tallet. Snart hadde partiet gått forbi Pim Fortuyn i popularitet, og høyrepopulismen viste ingen tegn til å forsvinne bare fordi Fortuyn hadde gjort det.
Urolig 2000-tall
I løpet av Fortuyns imponerende reise mot den politiske stjernehimmelen jobbet Dick Houtzager ved National Bureau Against Racial Discrimination (LBR). I rapporten Rise of European Nationalism skriver han at det hovedsaklig var tre faktorer som gjorde Fortuyns gjennombrudd mulig.
Det første var helt enkelt at det ikke fantes noe høyrepopulistisk parti på den tiden. Spørsmålet var ikke om det fantes eller ikke fantes rasisme i Nederland. Vold mot innvandrere hadde lenge vært et problem. Men frem til Fortuyn kom til makten, hadde det aldri funnes en tydelig og samlende politisk stemme for den innvandringskritiske høyresiden.
Den andre årsaken var sosiale mediers oppsving på begynnelsen av 2000-talet. Det ble enklere for mennesker å dele ideer og tanker og strategier. For å gjøre seg hørt av massen behøvde man ikke lenger et stort markedsføringsapparat. Enkeltindivider kunne lettere etablere seg i politikken.
Siste og største begivenhet som bidro til den raske framveksten av høyrepopulisme i Nederland var, etter Houtzagers mening, da al-Qaida-trente terrorister, den 11. september 2001, fløy inn i World Trade Center og tok livet av nesten 3000 amerikanere.
Ikke bare USA skule føle seg angrepet av terroristene, hele den vestlige verden skulle komme å føle seg rammet av hendelsen. Bare dager etter angrepene kunne man i Nederland rapportere en økning i vold mot moskeer, muslimer og innvandrere.
I Nederland ble 11. september en katalysator for en samlet front av islamofobe og høyreekstreme bevegelser. Det ga Fortuyn sjansen til å utnytte det urolige klimaet som oppsto.
Svak identitet, sterk nasjon
Den grønne politikeren og forfatteren Dick Pels hevder i boken “En svakhet i Nederland” at styrken bak det nederlandske samfunnet ikke er en sterk nasjonal identitet, tvert imot, Nederland blir gjenskapt hver eneste dag, av alle de som lever der og deltar aktivt i den offentlige debatten.
Han advarer mot å prøve skape en monolittisk nasjonal identitet, og ser det kraftige, militante og stolte nasjonbildet som den populistiske høyresiden prøver å mane fram som noe unaturlig.
Pels argumenterer i stedet for de positive sidene ved fravær av et klart selvbilde og ser en indre relativisme som kjernen i den nederlandske identitet.
– Nederland er en vag, dynamisk og mangfoldig prosess, og må fortsette å få være nettopp det.
Dette skiller seg fra multikulturalisme og normativ behandling av alle kulturer, men det er også en idé som skiller seg like sterkt fra monokulturalismens ide om en sterk og overlegen nederlandsk kultur som dominerer alle andre.
Et demokrati bør ikke aktivt søke en enhetlig identitet, men gi rom for mange ulike identiteter. Man bør ikke ha kun en nasjonal kultur eller moral, men tilby en plattform der kultur og moral kan bli debattert. Demokratiske tiltak er verktøy som vi kan bruke for å regulere tilfeller der folk opplever at det mangler felles verdier.
Dick Pels er svært kritisk til den populistiske retorikken som sakte men sikkert har etablert sin dominans i nederlandsk politikk.
En usikker fremtid
Akkurat som 11. september fungerte som en katalysator for en islamkritisk politikk, har 22. juli her i Norge og i mindre grad også Europa, betydd at folk har fått øynene opp for de farligere sidene ved den nye høyredreiningen på kontinentet.
Man har for eksempel i Nederland begynt å se seg etter alternativer til ytre høyre, og velgerne beveger seg bort fra partier som Geert Wilders Frihetsparti til fordel før mer pragmatiske partier med en mildere kritisk tone mot immigrasjon og islam, som for eksempel Emile Roemers Sosialistparti eller de allerede etablerte partiene VVD (De liberale) og PvdA (Sosialdemokratene).
I valget den 12. september i år mistet Geert Wilders’ Frihetsparti nesten halvparten av plassene i riksdagen. I et valg som først og fremst kom til å dreie seg om økonomiske spørsmål og forholdet til EU, var det den sittende statsministeren Mark Rutters EU-vennlige parti, VVD, som ble vinneren med 41 plasser, kun én plass foran det opposisjonelle sosialdemokratiske PvdA.
Lignende i Norge
En liknende utvikling skjer også her hjemme i Norge. Den allmenne opinion har siden 22. juli fått en mer kritisk innstilling til ytre høyre og det oppsving den høyrepopulistiske politikken har hatt siden begynnelsen av 2000-talet har begynt å stagnere til fordel for de større partiene.
Men den etablerte høyre er fortsatt en sterk maktfaktor i Europa, og hvordan det politiske landskapet kommer se ut i fremtiden, er svært usikkert. Den konstante medvinden for ytre høyre har kanskje stagnert, men det politiske høyrepopulismen lever videre i det etablerte sentrum-høyre, som i økende grad eksperimenterer med populistisk politikk for å vinne nye velgere.
