Fri innvandring – et alternativ for Norge?

Mennesker migrerer, midlertidig eller permanent, for å få en utdannelse, til å arbeide, for å unnslippe en livstruende situasjon eller å gi seg selv og sine barn en sjanse til et bedre liv. Globalt er det estimert at rundt 200 millioner mennesker, cirka tre prosent av verdens befolkning, lever utenfor sitt fødeland.

Sveinung Rotevatn, leder i Unge Venstre, ser muligheten til å migrere mellom land som en

grunnleggende rettighet, og han ville gjerne bodd i en verden der grensene er åpne.

– Folk som spør meg om det er realistisk med fullstendig åpne grenser bruker jeg å svare “synes du det er et realistisk mål med fri innvandring frå Slovakia og Litauen?” Da får jeg som regel svaret “nei”, før jeg opplyser vedkommende om at vi har fri innvandring fra disse landene. Og at det går helt fint.

Fri innvandring for hele verden bør være målet på sikt, slik vi har klart i Europa.

Støtter fri innvandring
Rotevatn får støtte fra mange hold. Blant annet fra Michael Clemens, professor i økonomi ved Harvard. Han hevder at å hindre bevegelsesfriheten for mennesker sterkt utarmer områder med svak økonomisk vekst, skaper geografiske klasseskiller og bidrar til å øke inntektsgapet mellom industri- og utviklingsland.

– Paradoksalt nok kan en person som utfører den samme tjenesten med samme utdanningsbakgrunn og erfaring selge den tjenesten for svært forskjellige beløp, avhengig av hvor i verden man befinner seg, sier han.

Clemens skriver i sin rapport “Economics and Emigration: Trillion-Dollar Bills on the Sidewalk?”  at det bare kreves små endringer i reguleringen av arbeidsmigrasjon for å gi positiv innvirkning på den globale veksten. Men han ønsker særlig å fremheve de positive effektene migrasjon kan ha, både på den globale økonomien men også på den enkelte individet.

– For eksempel kan en middelaldrende mann med bare grunnleggende utdanning ved å flytte fra Haiti til USA øke sine inntekter med mer enn 600 prosent.

– I arbeidsgivers interesse
Men åpne grenser og fri innvandring er ikke noe alle ønsker. Andreas Halse, leder av SU, går hardt ut i

sin kritikk av fri innvandring.

– Det er helt åpenbart for meg at Unge Venstre som vanlig løper arbeidsgivernes ærend her. Det er klart det alltid vil være etterspørsel fra arbeidsgivere etter folk som kan gjøre jobben billigere og være med på å presse lønningene nedover, sier han.

Dette er også noe Michael Clemens bekrefter i sin rapport. Han har blant annet funnet at hvis innvandringen til et land øker med 10 prosent, kan man også forvente å se en reduksjon i lønn med to-tre prosent. Hardest påvirkes grupper med lav utdanning, etablerte innvandrere og folk som utfører praktisk arbeid.

Dårligere arbeidsvilkår
– Norge har nå begynt å importere en tjenerklasse som gjør jobber vi ikke lenger ønsker å gjøre selv til en pris nordmenn ikke ville akseptert. Noen jobber vil dermed bli varig underbetalt fordi arbeidsgivere ikke trenger å tilby bedre vilkår for å skaffe seg arbeidskraft og at vi risikerer å få en ny underklasse som i stadig større grad kjennetegnes av etnisitet, er Andreas Halses kritikk.

Venstre har foreslått å innføre en minstelønn for å forhindre import av billig arbeidskraft som ville konkurrere vekk de norske arbeiderne, men Sveinung Rotevatn synes personlig at Andreas Halse ser
på problemet fra feil side.

– At en polsk bygningsarbeider får 120 kroner i timen, i stedet for 130 som en nordmann kanskje ville tatt for samme jobben, ser enkelte på som «sosial dumping». Men for polakken, som sannsynligvis nettopp har fått femdobla lønna si, har det nok mer preg av sosial “jumping”, sier han.  

Utopi eller framtidig realitet?
Før 1914 kunne du i prinsippet dra fra Oslo til Paris, fra Paris til St. Petersburg og videre til Beijing uten en gang å vise passet ditt. Folk hadde på midten av 1800-tallet, etter Den franske revolusjonen, fjernet seg fra ideen om at man ble født inn i en viss verden – og klasse. I teorien er alle mennesker født frie. Identiteten var ikke lenger utelukkende knyttet til fødested.

Direktivene var enkle: statlige begrensninger på bevegelsefriheten måtte fjernes. Så den 21. mars 1860 vedtok Stortinget å oppheve passtvangen, en ordning som skulle vare i nesten 60 år. I denne perioden var fremmendloven i Norge på sitt mest liberale. Med unntak av rom (sigøynere) og jesuitter, kunne alle utlendinger fritt arbeide og bosette seg i landet. Utlendinger som hadde hatt opphold i landet i minst tre år, ble betraktet og behandlet som norske statsborgere. Men på begynnelsen av det nye århundret, i kjølvannet av Den første verdenskrig, ble den europeiske passtvangen innført igjen, og bevegelsefriheten i Europa ble mer begrenset. Det var en bestemmelse som skulle vare helt fram til 1985, da Schengen-avtalen ble undertegnet. Det som senere skulle bli utvidet til Direktivet om fri personbevegelighet, skulle nok en gang skape et grenseløst Europa. Da spesielt for europeere.

Global Apartheid
I 2011 søkte 301 000 mennesker asyl i et europeisk land. Av disse fikk 241 500 avslag. De måtte enten reise tilbake til sitt hjemland, eller gå under jorden og leve som illegale innvandrere.

Katja Franko Aas, kriminolog ved UiO, beskriver i sin bok “Globalisering og kriminalitet” (Globalization & crime) en holdning til ikke-europeiske innvandrere, spesielt papirløse, som har utviklet seg svært negativt.

– Flyktninger er ikke lenger mennesker som trenger beskyttelse; de er blitt mennesker som majoritetssamfunnet må beskytte seg mot.

Rundt spanske enklaver i Marokko bygges høye murer, utenfor Hellas drar militærskip farlig nær den tyrkiske kysten. På den russisk-baltiske grensen rapporteres det om titusener av mennesker som venter på å komme seg inn i Europa. Hvert år er det estimert at rundt 1,5 millioner mennesker krysser grensene til Europa, både ulovlig og lovlig.

– Absurd idé
De fleste partier i Norge motsetter seg ideen om åpne grenser. Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Frp, sier at åpne grenser en helt absurd idé. Urealistisk og ugjennomførbart. Nasjonal identitet, kultur og tilhørighet er viktig i alle samfunn

– Dersom ingen land hadde offentlige velferdsordninger (eller identiske velferdsordninger), så bør mennesker kunne flytte der hvor deres kompetanse er etterspurt. Prinsipielt mener jeg imidlertid at folk fra ulike land har et ansvar for å bruke sin kompetanse til å bygge opp velstanden i sitt eget hjemland, sier han.

Militariserte grenser
Men Katja Franko Aas ser et stort problem i at mennesker ikke skal kunne bevege seg fritt over grenser.

– Hvem er migrasjonen farlig for? For nasjonalstaten eller de som migrerer? På grunn av stadig mer militariserte grenser er det blitt dyrere og farligere å migrere. Migranter er nødt til å ta stadig større risiko. Fokuset på nasjonalstaten og dens oppfatning av sikkerhet overser de farene som skapes gjennom stadig større militarisering av grenser.

Organisasjonen United for Intercultural Action har estimert at 16.000 mennesker har dødd de siste 20 årene under forsøk på innvandre til Europa.

Komplisert sak
Stephen Castle, sosiolog ved Oxford University, oppsummerer det omfattende problemet åpne grenser er slik:

– Når vi snakker om forflytting av mennesker blir situasjonen mer komplisert enn når vi for eksempel diskuterer frihandel. Folk er ikke statiske objekter. De har behov, drømmer, planer og ideer. Mennesker må underholdes, utdannes, gis omsorg, de trenger bolig og transport. Synspunkter på hvordan man skal møte disse behovene varierer svært.

Andreas Halse i SU ønsker en langt mer medmenneskelig migrasjonspolitikk enn den vi har i dag.

– Det er for oss et stort paradoks at vi sender ut barn som trenger beskyttelse fra tortur og forfølgelse, samtidig som vi ukritisk mottar alle som er født innenfor Europas grenser, sier han.

Kollega Sveinung Rotevetn hadde heller sett en globalt koordinert migrasjonspolitikk, som ga alle en lik mulighet til å arbeide og bo i det land de ønsker.

– Fri innvandring for hele verden bør være målet på sikt, slik vi har klart i Europa.