Foto: Claudio Castello
- Jul i Chile – tradisjoner og familiehygge - 26.12.2024
- Norske mobilselskap outet asylsøkere - 23.12.2024
- – Jeg tenker på hvordan vi tar imot «de nye» i Norge - 23.12.2024
Hvordan kan man løse konflikter der virkelighetsforståelsen på hver av sidene er fullstendig motstridende? Og hvordan skape felles møteplasser? Spørsmålene er vanskelige og kompliserte i det som kanskje er en av de lengstvarende og mest glemte etniske konflikter som finnes i dag: nemlig Kypros-konflikten.
Utrop var onsdag på debatt og filmvisning i regi av Institutt for fredsforskning (PRIO) og Utenriksdepartementet. Filmen Birds of a Feather – Stories From a Conflict Zone av Stefanos Evripidou & Stephen Nugent, laget blant annet med norsk støtte, viser hvordan en nasjon har praktisk vært delt i nesten 40 år. Hvordan mangelen på kontakt mellom det etnisk greske flertallet og det tyrkiske mindretallet har ført til helt forskjellige oppfatninger og tolkninger av det som har skjedd på øya.
Vil gi et uoffisielt syn
Samtidig mente filmskaper Stefanos Evripidou i pandeldebatten etter filmvisningen at hele poenget var å gi vanlige kyprioteres syn på saken, uansett side.
– Formålet har vært å få folk til lytte til hverandre og bryte sine egne sterke personlige tabuer om volden som fant sted på 60- og 70-tallet. Folk må få lov til å komme med noe annet enn de offisielle sannhetene som finnes på gresk og tyrkisk side.
Frossen konflikt
Sosialantropolog og assisterende professor ved George Mason-universitetet i Washington, Rebecca Bryant, har gjort flere års feltarbeid om de interetniske relasjonene på øya. Hun mener Kypros-spørsmålet har vart lenge nok til at det kan kalles en “frossen konflikt”.
– Vi ser at enhver forsøk på å hente informasjon om det som skjedde, om savnede, splittede familiers skjebne og lignende er svært vanskelig å få til gjennom de offisielle kanalene. Kypros er i dag preget av å være et typisk post-konflikt-samfunn. Folks stillhet og fornektelse er med på å opprettholde en vennlig status-quo. Å ta igjen opp det som skjedde på 60- og 70-tallet kan være med på å få de gode relasjonene til å smuldre opp.
Religionen sterkest blant grekerne
Hun legger til at religionen har en veldig spesiell rolle i Kypros-konflikten.
– For grekerne har den vært langt viktige. Vi må blant annet huske at det var en gresk-ortodoks biskop som i 1960 ble det uavhengige Kypros første statsoverhode. Kirken har også vært en sterk bidragsyter til den nasjonalistinspirerte enosis (enhet på norsk)-ideologien, med målet om en fremtidig hjemforening med Hellas. Tyrkerne er langt mer sekulære, stått tradisjonelt mer samlet og hatt mindre tabuer om å snakke åpent om det som skjedde.
Handler også om de unge
Evripidou, som selv er gresk-kypriot, hevder det er viktig at de unge generasjoner kypriotere får lære hverandre å kjenne.
– Etter snart 40 år med splittelse har folk egentlig lite kjennskap til konflikten enn det de får servert fra historiebøker og lærere. Skal vi inspirere til et bedre forhold mellom de to store gruppene på øya så må først og fremst de unge generasjonene lære seg å leve sammen.
Bakgrunn
Konflikten på Kypros har røtter fra 50-tallet, da britene var i ferd med å avvikle kolonistyret. I 1960 ble Kypros selvstendig, men de tyrkiske minoriteten var svært ukomfortabel med å bli styrt av et gresk flertall, og i en fremtidig union med Hellas.
På 60-tallet startet den interetniske volden for alvor. FN-styrker har vært utstasjonert i landet siden 1964. Tyrkia, under påskudd av at gresk-kypriotene planla å gjenforene øya med resten av Hellas, invaderte øya i 1974 og okkuperte den nord-østlige delen, som den dag i dag utgjør den selverklærte tyrkisk-kypriotiske republikken, uten internasjonal anerkjennelse.
Som et krav for at øystaten skulle bli med i EU-utvidelsen i 2004 måtte grensene åpnes. Gresk- og tyrkisk-kypriotere kan nå fritt krysse over til den andre siden, og relasjonene blant organisasjoner og privatpersoner er bedre enn på lenge. Likevel er situasjonen til en viss grad spent, særlig i buffersonen mellom de tyrkiskokkuperte områdene og resten av landet.
(kilde: Wikipedia, UNFICYP, un.org)
