Foto: Hamdy Al-Azazy
- Med Facebook for frihet - 14.08.2017
- Drømmen om frihet - 10.10.2013
- – Nok er nok! - 17.01.2013
Bieday Razene Hambeer har betalt smuglere for å få sine fire barn Tesfamichael, Merhawi, Fiori og Heyab til Norge. I Sudan ble de kidnappet rett før et møte med den norske ambassaden. Takket være lokalsamfunnet i Gildeskål er barna fri og bor i Kairo mens de venter på å få komme til Norge.
Den kyniske handelen med flyktningers liv startet på Sinai halvøya i 2009. Kvinner og menn med barn flykter fra Eritrea, Etiopia og Sudan. Det anslås at 95 prosent av de kidnappede flyktningene kommer fra Eritrea. Mange har betalt menneskesmuglere for å føre dem ut av landet og til friheten.
Med tortur som metode
Vi fikk ett brød med litt ost, som skulle holde til to personer i flere dager.
Uansett hvordan reisen starter, er ofte fremgangsmåten den samme når de er kidnappet. Mange har reist med menneskesmuglere og har blitt solgt videre, men det finnes også de som blir kidnappet i løpet av selve reisen. Barna til Hambeer ble kidnappet i Sudan og ble lovet at de skulle transporteres til Israel. Barna hadde allerede avtale med norske myndigheter og ville derfor bli i Sudan, men dette hørte ikke kidnapperne på. Som de fleste andre ble også barna fraktet opp til Sinai med bil og båt. For å unngå at bilene blir stoppet og gjenkjent ble det skiftet bil opp til ti ganger på reisen og hele reisen opp til Sinai tok 12 dager.
– Vi fikk ett brød med litt ost, som skulle holde til to personer i flere dager. Når det var spist, visste vi ikke når vi fikk ny mat, forteller Fiory.
Rommene de holdes i er små og fangene lenkes sammen, uten mulighet til å gå på toalettet. Ofre rapporterer at de får lite mat og mange av sulter i hjel før de betales ut. De av ofrene som dør, ligger sammen med ofrene som er i live, til skrekk og advarsel. En annen som var kidnappet samtidig med Hambeers barn, kunne fortelle Utrop at han var blitt tvunget til å sitte og holde på utbrente kropper i to dager, nettopp for å skremme ham og familien til å betale.
Ofrene trues med at de vil bli drept og organene deres solgt om ikke familien betaler. Foruten den psykiske torturen det er å stadig være redd for å miste sitt liv, utsettes de for alvorlig fysisk tortur. Enten som en form for straff, for utpressingens skyld, som en trussel eller i spesielle tilfeller som underholdning. De blir enten torturert i rommet sammen med de andre, eller i spesielle torturrom. Er det noen som prøver å rømme og blir tatt, utsettes de for kraftig tortur når de er tilbake i fangenskap igjen. Ofre som har overlevd, har rapportert at de og andre har blitt utsatt for elektriske sjokk, brenning, harde slag og spark, å bli hengt, amputering av kroppsdeler og bli hengt etter håret.
Våpen mot hodet
Den yngste av barna, gutten Tesfamichael, var nær ved å bli drept i to ulike tilfeller. Kidnapperne holdt et håndvåpen mot hodet hans og truet med å trekke av, mens resten av søsknene sto ved siden av og gråt mens de prøvde å få dem til å stoppe.
– De prøvde å drepe meg, og alle søsknene mine var livredde. Fiori var kjemperedd og gråt høyt, og Merhawi ba dem om å drepe han istedenfor, forteller Tesfamichael.
Som den eldste gutten i søskenflokken kunne Merhawi fortelle at han følte et ansvar overfor sine yngre søsken.
– Jeg var veldig sint og gråt, spurte om ikke de kunne drepe meg istedenfor. Jeg følte meg maktesløs fordi jeg ikke kunne gjøre noe for å hjelpe ham eller de andre, sier Merhawi.
Heldigvis fikk de hjelp av et annet offer som også fungerte som oversetter.
Terroriseres over telefon
Ofte får fangen en telefon i hånden med beskjed om å snakke med de slektningene som presses for penger, mens de tortureres for at slektningene skal motiveres til å betale. Men det er ikke bare slektningene som hører skrikene i Sinai, det er også de andre ofrene. Hambeers barn kunne fortelle at de ble kuttet opp og slått gjentatte ganger.
– En gang ble vi tatt etter vi hadde prøvd å rømme. Da de fant oss igjen, sto vi midt mellom to biler, mens de skjøt i lufta for å skremme oss. Når de hadde ført oss tilbake, ble vi slått med trepinner, sier Heyab.
Voldtas i månedsvis
Kvinner utsettes for voldtekter, gjerne flere ganger daglig i de andres påsyn, i månedsvis. Utrop har snakket med en ung kvinne som selv opplevde å bli voldtatt hver dag en hel måned.
– De kunne komme når som helst, dag eller natt. Det var fem av dem og de voldtok meg etter tur. I samme rom som meg var det åtte andre menn, som alle var lenket fast til meg, selv mens jeg ble voldtatt, forteller kvinnen.
Enkelte tvinges til å fungere som oversettere eller delta i tortur eller drap. Velger de å ikke gjøre det blir de selv torturert eller drept.
– Jeg ble tvunget til å fungere som oversetter når de andre kidnappede skulle snakke med sin familie for å få dem til å betale. Kidnapperne ville også at jeg skulle torturere og være med på drap av disse andre ofrene, men jeg nektet. Derfor ble jeg slått og skadet blant annet i halsen, sier et offer som Utrop har snakket med, mens han viser et stort arr på høyre siden av halsen.
Internasjonalt ansvar
Ifølge Peter Gitmark, som er stortingsrepresentant for Høyre, er et av problemene i Sinai at området har vist seg vanskelig å kontrollere. Egypt har en veldig streng lov mot menneskehandel, men Egypts politi gjorde lite mens Mubarak regjerte.
– Store deler av Sinai-ørkenen er utenfor myndighetenes kontroll. Menneskehandelen sikrer beduinstammene gode inntekter. Derfor gjør ikke myndighetene i Kairo noe, sier Gitmark.
– Norge må gjøre noe
Professor Yebio Woldemariam er president i organisasjonen The International Commission on Eritrean Refugees.Han krever handling fra det internasjonale samfunnet.
– De har et ansvar og bør gripe inn for å få slutt på kidnappingene av eritreiske flyktninger, sier han. Alle landene må ta ansvar for det som skjer innenfor deres grenser, sier Woldemariam.
Woldemariam tror ikke man vil få bukt med handelen med det første.
– Eritreere har sterke familiebånd og føler veldig forpliktelser overfor familien, derfor er det veldig mange av dem som gjør det de kan for å få betalt disse løsepengene. Dette vet kidnapperne å utnytte. Å betale disse løsepengene er som å gi blod til en piraja, jo mer den får, jo mer hensynsløs blir den, sier Woldemariam.
Han har også tanker om hvordan Norge kan bidra.
– Norge trenger ikke nødvendigvis forplikte seg til å ta inn en større kvote flyktninger. Jo mer flyktningenes liv og muligheter forbedres i Etiopia og Sudan, jo større sjanse er det for å bygge opp en sunn og god fremtid for disse landene. Jeg anslår at det i dag er rundt 250.000 unge som er på flukt fra Eritrea, og det er rundt 300.000 unge som tvinges til å slåss for regimet. Disse kunne heller vært med å bygge opp landet og gi det en fremtid, sier Woldemariam ettertenksomt.
