Foto: Ingeborg Vardoen
Jeg våkner vanligvis tidlig av lyder fra gaten og fra moskeen ved siden av, her jeg bor midt i Hargeisa sentrum. Denne dagen i november sov jeg til over syv. Alt var stille. Ingen biler og bare noen få fotgjengere. Markedsselgerne over gaten hadde dekket til varene sine med presenninger og pengevekslerne satt ikke på fortauet med seddelbunkene stablet i høye tårn, som ellers. Hele byen var stengt for trafikk.
Det var valg på lokalpolitikere i Somaliland, og ikke langt borte hadde menn og kvinner – hver for seg – allerede lenge stått i lange køer. På forhånd hadde alle stolper og vegger vært fulle av plakater med bilder av kandidatene, som alle hadde sitt eget nummer. Fra biler hørtes høyttalere som anmodet folk til å stemme på de forskjellige, og ungdommer risikerte å få kuttet av seg hodet der de lente seg langt ut av bilvinduene og ropte ut sine budskap. Lastebiler og pickups var fullastet med mennesker i de forskjellige partienes farger. I innspurten i kampanjeperioden hadde de enkelte partier fått tildelt hver sin dag, men to dager før valget slapp alle til, og fargene spraket over hele byen. Folk utenfor hovedstaden var like ivrige, og i dagene før valget så vi liknende aktivitet i andre byer og landsbyer langs veien, flere ganger måtte trafikken gi plass til flokker av partienes støttespillere i fargerike klær. Det så ut til å være overvekt av kvinner og ungdom, også en del barn som umulig kunne ha stemmerett.
Valgobservatører fra 17 land var til stede for å observere valget, der 2358 kandidater konkurrerte om 379 plasser over hele landet. Observatørene fant grunn til å gratulere med gjennomføringen av valget, som i all vesentlighet gikk rolig for seg.
Tre politiske partier er tillatt i Somaliland. Syv partier stiller kandidater, og de tre partiene som får flest stemmer, blir de tre som har denne plassen i ti år framover.
Forslaget om å kvotere inn kvinner har ikke blitt vedtatt, og selv om 140 av kandidatene var kvinner, ble ingen valgt inn.
En ting observatørene var kritiske til er at det foregikk en god del dobbeltstemming. Siden det fremdeles ikke er innført ID kort for befolkningen, er det vanskelig å kontrollere at ingen stemmer flere ganger. Alle som har stemt får lillefingeren dyppet i farge, men den er ikke så vanskelig å få bort, og i sin iver for å få sin kandidat -antakelig en klansmann – inn, kommer noen tilbake og gjentar prosessen. Dette kan være årsaken til at noen valgstasjoner slapp opp for stemmesedler før dagens slutt.
Til tross for relativt stor valgdeltakelse er tiltroen til politikere ikke på topp. Denne form for demokrati er relativt ny i landet, og ikke alle forstår hva de kan og bør vente av sine representanter, samtidig som godtgjørelsen for politikere, både på nasjonalt og lokalt nivå, er så lav at det lett fører til korrupsjon, noe befolkningen er høyst klar over.
I Hargeisa har man lenge vært misfornøyd med innsatsen til de folkevalgte, det har gått tregt med å få orden på asfaltering av gater, vannforsyning, renovasjon osv. De mange forbedringer man ser er stort sett gjennomført på privat initiativ og bekostning. Etter ti år med samme borgermester, krever mange en forandring. En het kandidat til dette vervet er Yusuf Warsame, entreprenør og arkitekt, tidligere lenge bosatt i Norge. Får han et godt team rundt seg kan han gjøre mye.
Det tok over en uke før alle valgresultater var klare, og her i Hargeisa var partiet som kom på fjerde plass slett ikke fornøyde, det førte til anklager om valgfusk, det ble demonstrasjoner og tre personer mistet livet da politiet brukte makt. For første gang på de 21 årene jeg har kommet til denne byen hørte jeg skudd.
Fred er ordet på alles lepper, og de eldre i det ene av parlamentets to hus, Gurti, har jobbet på spreng for å roe gemyttene. Det foregår nå ny telling av stemmene.
Forslaget om å kvotere inn kvinner har ikke blitt vedtatt, og selv om 140 av kandidatene var kvinner, ble ingen valgt inn. Kvinners deltakelse i valget var stor, og de var meget synlige i valgkampen, men likevel stemmer de helst på mannlige kandidater. Som en sa til meg: ”Kvinnene når ikke opp, det er ingen vits i å stemme på dem” og hvis alle tenker som henne kan det nok være riktig.
Det er det viktig å vise omverdenen et positivt bilde for landet som har ventet 21 år på anerkjennelse. Så mye går bra her, men det er langt fram hvis man har dette som mål. Ingen andre land har så langt anerkjent, og ikke minst er det ikke i nabolandenes interesse å gjøre det. Så man fortsetter som før, byen vokser, hoteller og shopping malls bygges, veiene forblir dårlige, søppel er ikke tatt hånd om, eksport av kameler, sauer og geiter, landets største ressurs, til arabiske land fortsetter, det letes etter olje, og diasporaen er storaktør i å finansiere utbyggingen, som det står respekt av.
