Foto: Ingeborg Vardøen
Siden landet ikke er anerkjent av omverdenen har gjenoppbyggingen av byen vært gjort av private. Før borgerkrigen besto byen av bare lave hus, så ble det meste ødelagt, og nå rager bygninger med både seks og syv etasjer i bybildet. Her er kontorbygg og kjøpesentre , hoteller, banker og kommunikasjonssentre, og selsagt moskeer. Byen har vokst enormt, og nye boliger bygges i de mangfe nye forstedene.
Størst vekst er det innen telekommunikasjon, flere selskaper konkurrerer om kundene, og tilbyr flere tjenester i tillegg til basistilbudet med telefon. Man kan bruke mobiltelefonen som bank, bredbånd er lett tilgjengelig og rimelig, og det er filialer i alle deler av byen, en viktig arbeidsplass for mange, og selskapet Telesom, som delvis eies av norsk-somailere, eier et av de største og høyeste byggene i byen.
Dahab Shiil, et pengeoverføringsselskap som brukes som privat-og forretningsbank, har flere sentre i byen , store og små, og bygger nå et imponerende senter midt i sentrum. Å jobbe her er også etteraktet. Fra begynnelsen i 1970, da somaliere som fremmedarbeidere, hovedsaklig i Gulfen, sendte varer og penger hjem ved hjelp av Dahab Shiil, har selskapet nå mer enn 2000 ansatte i 144 land, og er uunnværlige for privatpersoner såvel som FN og internasjonale humanitære ganisasjoner som benytter seg av tjenestene. Jeg har besøkt det nåværende hovedkontoret og sett det imponerende systemet, med kontakter til hele verden, serveren ligger forresten i Norge, og aller mest moderne teknologi er i bruk. Med somaliere spredd over hele verden er dette selvsagt et uunværlig system, og Dahabshiil er langt fra det eneste selskapet som driver i denne bransjen, det er også flere andre selskapersom driver i mindre skala.
Selv i krigsherjede Mogadishu bygges det nå for fullt.
Arbeidledigheten er stor, her er det ikke noe trygdesystem og folk er oppfinnsomme. Handelen går livlig, og butikkene er mange. De som ikke klarer å åpne butikk selger fra boder på gata. Man selger om dagen, og dekker til varene om natten. Der jeg bodde var det stor aktivitet, mange boder og butikker var oppe til langt på kveld, og om natten var vaktmennene tilstede og holdt øye med varer og boder, de satt ofte rundt bål og lagde seg mat og te om natten.
Kvinner som skal forsørge sine familier selger te, selger melk eller frukt, syr, eller tar inn vask. På hotellet der jeg bodde hadde en av de ansatte, en kvinne, to andre jobber i tillegg til hotelljobben.
At denne byen er i vekst og framgang skyldes ikke utviklingshjelp og myndighetenes støtte, -de har lite å rutte med-, men beboernes innsats og vilje til å stå på. Jeg har ingen grunn til å tvile på at det samme er mulig overr hele Somalia, så lenge det er et minimum av fred. Garowe, hovedstaden i Puntland, har også vokst fra et lite tettsted til en by med moderne bygg og fasiliteter, og selv i krigsherjede Mogadishu bygges det nå for fullt.
I den delen av Nairobi hvor somaliere er i flertall, er det også bygget hoteller og kjøpesentre , og er det noe man er på jakt etter og ikke finner i andre butikker, kan det lønne seg å ta en tur til Eastleigh.
I de store flyktningleirene som dessverre fremdeles finnes, har somaliere også sitt godt dekkende nettverk av varer og tjenester, slik at det nærmest er som egne byer.
Entreprenørånden som .somalierne viser under vanskelige forhold er ikke så synlig her. Mange som kommer hit møter veggen i vårt byråkratiske og overregulerte samfunn. Etter over to tiår med manglende skolevesen og utdanningsmulihgheter har mange av de sist ankomne liten forutsetning for å passe inn i vanlig norsk arbeidsliv, det tar tid. Men tiden har vist at det er noe på gang. Flere og flere somaliske ungdommer tar utdanning på forskjellige nivåer og er i ansvarsfulle jobber, Annen og til og med tredje generasjon tilpasser seg og kommer på linje med resten av samfunnet. At ting ser ut til å gå bedre i ”hjemlandet ” er også en spore til å kvalifisere seg, noen forbereder seg på å reise dit og ta i et tak.
For mange har Norge blitt hjemlandet, og Norge trenger også folk med initiativ og innsatsvilje, noe jeg har sett i fullt monn i somaliernes opprinnelsesland.
