- Å stå på ski som en nordmann - 26.01.2016
- Arrangert ekteskap på vei ut i Kina - 18.08.2015
- Norsk musiker med suksess i Kina - 04.08.2015
Tyfonen Haiyan rammet sentrum av Filippinene 8. november, og har forårsaket store skader. Ifølge FN er over 11 millioner mennesker berørt, rundt 10 prosent av Filippinenes befolkning.
To uker etter den ødeleggende stormen opplyste filippinske mydigheter at dødstallet har steget til over 5000. Over 18.000 mennesker er skadet og 1500 er savnet, ifølge National Disaster Risk Reduction and Management Council. I noen byer og tettsteder har så mye som 90 prosent av husene blitt ødelagt. Spesialister på risikomodellering som AIR Worldwide har anslått det totale økonomiske tapet på mellom 6,5 milliarder og 15 milliarder amerikanske dollar (over NOK 39 milliarder og NOK 90 milliarder).
Utenlandske regjeringer og internasjonale hjelpeorganisasjoner varslet at de ville gi omfattende nødhjelp til ofrene for tyfonen på Filippinene. Til 13. november, basert på registreringer av Department of Foreign Affairs (DFA), lovet totalt 36 utenlandske myndigheter, byråer og organisasjoner hjelp til Filippinene via den filippinske staten. Huairou Commission var ikke en av dem.
– Våre donasjoner sendes direkte til grasrotkvinnene i nærmiljøet deres, forteller Janice Peterson, sekretariatsleder i Huairou Commission.
Huairou Commission (HC) er et nettverk av grasrotkvinneorganisasjoner.
– Grasrotkvinnene i det berørte området av Filippinene er en av de mest sårbare gruppene, sier Peterson.
Utrops intervju med HC og deres partnerorganisasjoner tok utgangspunkt i dette.
Grasrotkvinner i katastrofer
“Grasrot” refererer vanligvis til økonomisk marginaliserte grupper i samfunnet. Kvinnene er ansett som en sårbar gruppe, særlig i utviklingsland som Filippinene.
DAMPA Federation er en grasrotkvinneorganisasjon på Filippinene, og en medlemsorganisasjon i HC. Josephine Castillo er leder i DAMPA. Hun forteller at DAMPA har 217 medlemsorganisasjoner på Filippinene i dag. En av organisasjonene ble rammet av tyfonen Haiyan.
– Denne organisasjonen holder til i en by 16 kilometer fra Tacloban. Byen er også episenteret for tyfonen, og har blitt hardt rammet, forteller Castillo.
– Organisasjonen vår består av ulike grupper av grasrotkvinner, slik som enker, enslige mødre og bønder. Husene deres var bygd med svært enkle materialer som bambus før katastrofen, men nå er levekårene deres enda verre – husene deres og alle eiendommene er forsvunnet.
– De trenger vann, mat, trygge sanitærforhold og måter å skaffe seg en inntekt. DAMPA har mottatt donasjoner fra HC. Vårt hjelpearbeid har nettopp startet, sier Castillo.
– Den pågående nødhjelpen på Filippinene har avslørt mange problemer, tilføyer Peterson. Hun forklarer:
1. Når hjelpen kommer, får grasrotfolket åpenbart mindre enn folk i byen. Nødhjelpen bør ikke bare distribueres til den nasjonale regjeringen, men også til det lokale nivået.
2. Store mengder penger fra den humanitære bistanden blir misbrukt.
3. Samarbeidet med lokale myndigheter og lokalsamfunn er svært begrenset i restaurering og gjenoppretting. De internasjonale organisasjonene kan gjøre visse ting, men ikke alt. Mye av arbeidet kan bare gjennomføres i samarbeid med de lokale.
– Jeg ønsker at folk skal vite at det er en annen måte å hjelpe som kan begrense de ovennevnte problemene, hevder Peterson.
Stoler på grasrotkvinner
– Lokalsamfunnene og lokale organisasjoner besitter en unik kunnskap om sine områder. De vet hvor de folkene som har størst behov, bor, hvordan å komme til dem og hvordan å fordele nødhjelp rettferdig og rimelig. De nasjonale myndighetene kjenner bare den generelle situasjonen i det berørte området som fører til urettferdig fordeling blant målgruppene, sier Castillo.
Sikkerhet, vold og mat er primære problemer for grasrotkvinnene. Som en av de mest sårbare grupper mister grasrot kvinnene nesten alt i katastrofen.
– De fortjener å få mer hjelp, hevder Castillo.
– Folk bør stole på dem og gi dem flere muligheter. De har erfaring med å distribuere nødhjelp og drive lokalt hjelpearbeid. De har blitt opplært som eksperter av HC, supplerer Peterson.
Etter Petersons mening er “spesialtrente eksperter” et av hovedoppdragene i Huairou Commissions Kampanje for lokalsamfunns motstandskraft (The Community Resilience Campaign).
Kampanjen bruker en helhetlig og proaktiv tilnærming for å redusere sårbarheten for fattigdom, katastrofer og klimaendringer. Gjennom kampanjen gjør organiserte grupper av grasrotkvinner kunnskap om motstandsdyktighet til en del av sin egen forståelse. Det handler om bedre boliger, grunnleggende tjenester, matsikkerhet, livsgrunnlag og miljøbeskyttelse.
Som medlem av HC har DAMPA fått slik faglig opplæring. Castillo forteller stolt at hun kommer fra en fattig familie, men hun har blitt trent til å bli ekspert. I over tjue år har hun jobbet med en rekke problemstillinger om urbane fattige, som å reversere tvangsflytting og ufrivillige omplasseringer og sikre land– og boligsikkerhet for fattige lokalsamfunn.
– De som har blitt trent som gruppeleder, er i stand til å påta seg lederroller i nødhjelp og gjenoppbygging. Ved å være organisert og aktiv i gjenoppbyggingen, har kvinnegrupper klart å forbedre kvaliteten og effektiviteten i sine lokalsamfunn, for eksempel når det gjelder bolig, grunnleggende tjenester og inntektsgrunnlag, hevder Peterson.
DAMPA og Castillos arbeid med katastrofehjelp er et godt eksempel på dette.
– Hjelpen fra HC ble direkte sendt til disse lokale organisasjonene fordi lederne deres kan organisere sine medlemmer, som fordeler mat og håndterer hjelp i samarbeid med lokalsamfunnet og de lokale myndighetene. Jeg har stor tillit til dem, sier Peterson videre.
På vårt spørsmål om hvordan DAMPA driver praktisk planlegging av nødhjelp, svarer Castillo at de nå hjelper grasrotkvinnene med nødhjelp og restaurering. Men den langsiktige planen er mer komplisert. Da vil det for eksempel dreie seg om å hjelpe de fattige til å bevise at de er de rettmessige eierne av landet husene deres er bygget på, for å få sine hus og sitt land tilbake, og andre ting som tilhørte dem før katastrofen, sier Castillo.
I fattige land som Filippinene er det nemlig ikke alltid fattige har dokumenter som beviser at de eier huset sitt, og under kaotiske forhold som oppstår i katastrofesituasjoner, kan du risikere at andre mennesker gjør krav på ditt land, forklarer hun.
– DAMPA har 217 medlemsorganisasjoner. Organisasjonene har mellom 40 og 500 medlemmer. 80 prosent av våre medlemmer er kvinner, forteller Castillo.
– Vi har en bredere base enn de andre organisasjonene. Vi vet hvordan vi skal mobilisere folk i gjenoppbyggingsarbeidet. De lokale organisasjonlederne er kanskje ikke rike, men de har et stort nettverk som kan fungere effektivt, forsetter Peterson.
– Men det største problemet er at grasrotkvinnene trenger muligheter til å bevise sine evner, sier Peterson.
Innvandrerkvinner i Vesten
Hva er HCs rolle for grasrotinnvandrerkvinner i vestlige land?
– Mange vestlige land er bekymret for sine innvandrere og integreringen. Norske myndigheter er på den ene side åpen for innvandrere, men på den andre side er de redde, svarer Peterson ærlig.
Med sitt hovedkontor i New York bruker Peterson New York som eksempel.
– New York var den viktigste inngangsporten for innvandrere som kommer til USA før i tiden. Storskala innvandring begynte på 1800–tallet. Bemerkelsesverdige 60 prosent av New Yorkere – eller nesten fem millioner mennesker – er i dag innvandrere eller barn av innvandrere.
På grunn av sin historie, sine institusjoner og sin sammensetning av befolkningen er New York en by som føler seg komfortabel med innvandring. Generelt er New York en by som er glad for å ha innvandrere. Vi har erfaring med hvordan ulike etniske grupper kan komme overens, og HC har faktisk gjort mye relevant arbeid her, sier Peterson.
Hun mener invandrerkvinnene ikke bør bli behandlet annerledes enn de innfødte. I tillegg har innvandrerne mye potensiell makt. De bør etablere kontakt med innvandrerne i andre land i Europa for å øke sin innflytelse.
– Innvandrere kan ikke få makt hvis de ikke samarbeider på tvers av etniske skillelinjer, kommenterer Peterson.
Grasrot-stemmer på den globale scenen
Michelle Bachelet, den nyvalgte presidenten i Chile forrige uken, var leder av FNs Kvinneorganisasjon (UN Women, formelt kalt UN Entity for Gender Equality and Empowerment of Women). Før hun dro for å delta i presidentvalget i Chile i mars 2013, utnevnte hun tre grasrotkvinner fra HC for å bli medlemmer av FNs Kvinneorganisasjon. Det er den første gangen i historien at grasrotkvinnene står på den globale scenen.
– Vi er glade for at dette har skjedd. Gjennom vårt langsiktige samarbeid med våre medlemsgrupper er disse grasrotkvinnene i stand til å delta og lede beslutningsprosessen på lokalt og globalt nivå for å oppnå en bærekraftig og robust utvikling.
– Grasrotkvinnene lærer og formidler kunnskap fra hverandre og til hverandre. De bør bli inkludert i å ta beslutninger som påvirker deres daglige realiteter, fortsetter Peterson.
– Det første skrittet for disse grasrotkvinnene er å komme seg ut av fattigdommen. Hvis de lever i fattigdom, vil de ikke ha makt, som er essensielt for endring, sier Peterson.
Til slutt foreslår hun at personer i ulike yrker, fra professorer til politikere, bør dra ut i felten for å se hvordan disse grasrotkvinnene engasjerer seg. Etter å ha fått trening, gjør de det veldig bra. De vet hvordan de skal organisere seg og hjelpe de andre fattige. De er ikke som folk tror. Det vil folk forstå hvis de går og ser med egne øyne de endringene som har skjedd blant grasrotkvinnene.
