Foto: Alyssa L. Miller
- Finlands likestillingsparadoks - 25.01.2014
Finland må være et av de beste stedene i verden å være mor eller student, et utmerket sted å være kvinnelig politiker, men det er et mindre hyggelig sted å være i et fast forhold.
Landet med sine 5,3 millioner innbyggere hylles ofte som foregangsland, og det med god grunn: Det var det første landet i verden med både kvinnelig president og statsminister samtidig, og det finske språket, som er berømt for å være vanskelig, kan sole seg i glansen av kjønnsnøytrale pronomen som alle bruker. Finland har fått mange gode skussmål: Verdens økonomiske forums rapport om likestilling (Global Gender Gap report), som ser på tilgang til utdanning, helsetjenester, politikk og arbeidsliv, har Finland på andre plass etter Island.
Kritikk fra FN
Men det disse målene og internasjonale undersøkelsene overser, er landets inngrodde problem med vold i nære relasjoner, som er mye høyere enn hos Finlands nordiske naboer. Finland har gjentatte ganger fått kritikk av FNs høykommisjonær for menneskerettigheter, organet som følger opp Kvinnediskrimineringskonvensjonen.
Å utøve vold er ikke et tabu i Finland, men å være et offer og svak, det er mye mer tabubelagt.
Vold i nære relasjoner er nesten dobbelt så vanlig som det europeiske gjennomsnittet, rundt 43,5 prosent, ifølge Naisten Linja, en hjelpetelefon for ofre for familievold. 20 prosent av alle drap i Finland rammer kvinner som tas livet av av en nåværende eller tidligere partner, ifølge Rättspolitiska forskningsinstitutet i Finland.
Mangler krisesentre
Til tross for at det er det eneste landet i eurosonen som har beholdt sin trippel A kredittverdighet (rating), har ikke Finland et stort antall krisesentre for voldsofre. Det er bare 21 sentre
på landsbasis, ifølge rikskringkasteren YLE. Det betyr at det er plass til 108 ofre, fem ganger færre enn det Europarådet anbefaler.
Dette er et resultat av likestillingsparadokset slik det trer frem i det nasjonale prosjektet med å bygge en velferdsstat etter andre verdenskrig. Det hevder Suvi Ronkainen, professor ved Universitetet i Lapland, som har forsket på seksuell vold.
– Vi har ikke åpent feministisk politikk, sier Ronkainen til openDemocracy 50.50. – Velferdsstaten var ikke et åpent feministisk prosjekt. Det var ikke engang et prosjekt som skulle stadfeste kvinners rettigheter, men en del av nasjonsbyggingen.
Ronkainen påpeker at all ny politikk, det være seg gratis barnehage, eller til og med abort, presenteres for familien som «familievennlig» heller enn kvinnevennlig.
– Våre politiske arenaer og praksisen på hver av dem er slik at hvis du ønsker å gjøre noe som kan betegnes som bra for kvinner, må det presenteres som om det er bra for andre.
Privatlivets ufred
Kvinners rettigheter er ivaretatt i den offentlige sfære, men ikke i privatsfæren. Det forteller Paivi
Naskali, professor i Gender Studies ved Universitetet i Lapland.
– Velferdsstaten har gitt kvinner mange rettigheter, men denne politikken har vært konsentrert om arbeidsmarkedet og kvinners mulighet til å jobbe, ikke likestilling i privatlivet, sier hun.
Resultatet er at megling, snarere enn å ta en sak til retten, fremdeles ses på som den beste måten å håndtere vold i nære relasjoner på. Denne tilnærmingen fikk skarp kritikk av Amnesty International i deres nyeste rapport om voldtekt i Norden.
– Megling er ikke en egnet måte å takle voldskriminalitet mot kvinner, da slike prosesser ikke gir beskyttelse på lik linje med straffeloven og ofte fører til gjentatte overgrep mot utsatte kvinner, skriver de i rapporten. Det at man tyr til megling kan være en av grunnene til at antallet anmeldte voldtekter i Finland er langt lavere enn i nabolandene, ifølge den samme rapporten. Bare mellom to og ti prosent av voldtektene anmeldes, mot 25 prosent i Danmark.
Byrden på offeret
– Det at man har tydd til megling og den trege kriminaliseringen av voldtekt i ekteskapet, som kom i
1994, nesten 20 år etter Finlands naboer, er en følge av sterke finske holdninger om privatlivet, individets frihet og utholdenhet, sier Kevät Nousiainen, advokat og aktiv i Amnesty International.
– Det har vært vanskelig å få til endinger i straffeloven når det gjelder overfall og seksuelle overgrep, sier Nousiainen. – Et spesifikt problem som må løses, er en gammel måte å se på prosedyren for visse typer forbrytelser … det vil si oppfatningen av at visse typer forbrytelser ikke omfattes av offentlig straffeforfølgelse og at offeret selv må kreve at saken tas opp.
Lite ressurser
Den finske regjeringen startet implementeringen av en nasjonal handlingsplan for likestilling ifjor, men fremgangen er treg og det ser ikke ut som landet i nærmeste fremtid vil kunne ratifisere Europarådets Istanbulkonvensjon, det første juridisk bindende instrumentet som styrer håndteringen av vold mot kvinner.
Nylig ble en gjennomgang av gjeldende lovverk gjort av Det finske utenriksdepartementet.
– Det kom svært mye kritikk av mangelen på ressurser og problemene med lovgivningen, sier Nousiainen. – Konvensjonen er ment å skulle beskytte ofrene, forebygge vold, påse at overtredere straffes, og vi har problemer på alle disse områdene.
Vold er ikke tabu
Ifølge Eurobarometeret (en spørreundersøkelse for hele EU) har 38 prosent av alle finner en venn eller et familiemedlem som er offer for vold i nære relasjoner, men 32 prosent mener at slik vold riktignok er uakseptabelt, men at den ikke alltid trenger å straffes, noe som er mer enn dobbelt så høyt som gjennomsnittet i EU.
Mange legger skylden på Finlands særlig turbulente, voldelige historie – fem kriger på 1900-tallet, samt overlevningen obligatorisk militærtjeneste for alle menn (for kvinner er førstegangstjenesten valgfri, men gjennomfører den).
– Å utøve vold er ikke et tabu i Finland, men å være et offer og svak, det er mye mer tabubelagt, sier Ronkainen. På en eller annen måte respekterer vi den typen sterk motivasjon, det at folk på en eller annen måte overlever på egen hånd.
Denne artikkelen ble først publisert på openDemocracy 50.50 og er oversatt for Utrop av Are Vogt Moum.
