Foto: Guri Charlotte Wiggen
- Metode fra Nederland gjør slutt på kjønnslemlestelse i Norge - 10.11.2018
- Afrikanere trives i Trondheim - 01.11.2016
- – Musikkbransjen er umoderne og ekskluderende - 10.12.2014
Timbuktu var en periode i historien det største senteret for lærde og studenter i den muslimske verden. I det 14. århundret strømmet lærde og studenter til Sankoré-kvartalet i Timbuktu.
Inntil nylig har Afrika-kommentatorer hevdet at Afrika ikke har noen skriftlig tradisjon. Oppfatningen blir nå gjort grundig til skamme med stadig nye funn av manuskripter, flere datert helt tilbake til det 8. århundret.
Det intellektuelle liv i Timbuktu blomstret i det 14. århundret, da sivilisasjonen flere steder i verden var truet av undergang på grunn av naturkatastrofer og sykdom. Svartedauen tok livet av millioner i Europa, Asia og Nord-Afrika, flere enn noen katastrofe tidligere. I Vest-Afrika blir Mali-imperiet det rikeste i verden.
Inntil nylig har Afrika-kommentatorer hevdet at Afrika ikke har noen skriftlig tradisjon.
Dokumenter blir oppdaget
Dokumenter er funnet i hele Vest-Afrika, og eksperter antar at rundt 700.000 manuskripter har overlevd bare i Timbuktu i Mali. Av disse er rundt 40.000 katalogisert i Ahmed Baba-instituttet i Timbuktu. Over 100.000 manuskripter er fortsatt i privat eie, og et ukjent antall er fortsatt begravd under ørkensanden. Av de anslåtte 700.000 dokumentene befinner det seg for tiden 400.000 i hovedstaden Bamako, et godt stykke lenger sør i landet.
– Timbuktu ble det største handels- og kunnskapssenteret i Afrika. Allerede i tidlig middelalder huset byen 25.000 studenter, sier Mohamed Diagayeté, generalsekretær for Ahmed Baba-instituttet i Timbuktu.
Den mest kjente kulturbyen i regionen hadde lenge vært Djenné, ikke Timbuktu. Djenné hadde et universitet som kunne skryte av tusenvis av lærere. Det finnes dokumentasjon på at leger utdannet her utførte vellykkede øyeoperasjoner. I år 1500 hadde Timbuktu imidlertid gått forbi Djenné. Studenter og lærde kom fra hele Sahara og middelhavsområdet.
Historien om det rike litterære og intellektuelle liv i området strekker seg langt tilbake i tid. Det var i tidlig middelalder Sankoré Universitet i Timbuktu ble det største i den muslimske verden. Historien blir mer og mer spennende med et økende antall eldgamle dokumenter som nå dukker opp i Mali. Hver uke leveres rundt 700 unike manuskripter til Ahmed Baba-instituttet i Timbuktu. Alle kan dateres mange århundrer tilbake i tid.
Ahmed Baba-instituttet rommer verdifulle manuskripter fra bibliotekene som en gang fantes her. Ahmed Baba var en lærd mann som levde mellom det 15. og 16. århundre. Og kanskje den som er mest kjent i Afrikas historie. Han ble deportert av kongen til Marokko da han motsatte seg den marokkanske okkupasjonen. Etter 14 år vendte han tilbake til Timbuktu.
Under jorden i kolonitiden
Under den franske kolonitiden (1894-1959) ble mange verdifulle manuskripter brent eller stjålet som «seiersbevis». Dette førte til at oldtidsdokumenter ble glemt eller gjemt unna. Daværende biblioteker ble også neglisjert. De siste tiårene har dokumenter begynt å komme til overflaten igjen. Å lete etter manuskripter er som å lete etter gull, sier de som deltar i jakten. Og mye ny kunnskap vil komme fram. De håndskrevne bøkene er oldtidens lærebøker og inneholder filosofi, teologi, kjemi, biologi, astronomi, astrologi, logikk, medisin, matematikk, politikk, konfliktløsning, jus, økonomi, geografi og litterær framstilling og poesi.
Men uroen i er fremdeles til stede i regionen og en stor trussel mot manuskriptene.
– Jihadistene som kontrollerte to tredeler av Mali i over ett år (2012-2013), okkuperte det ene bygget i instituttet. De brente og stjal dokumenter. Under den franske intervensjonen (februar 2013), som gjorde slutt på okkupasjonen, gikk 4203 unike manuskripter tapt, forklarer Diagayeté.
De fleste bøkene og manuskriptene er nå fraktet vekk og oppbevart på nærmest hemmelige steder i hovedstaden Bamako, veldig mange dokumenter er i private hjem.
– Bare 25.000 dokumenter er for tiden oppbevart i Ahmed Baba-instituttet i Timbuktu. Situasjonen er fortsatt ustabil i nord, og vi prøver å finne hva som er best for dokumentene. Bamako er heller ikke bra for manuskriptene, da det er for høy fuktighet i luften.
Digitalisering i framtiden
– Manuskriptene som er funnet, skal i framtiden oversettes og digitaliseres for å gjøres tilgjengelige for publikum. Bibliotekarer utdannes på spreng. Kollegene mine og jeg er blant dem som er nysgjerrige på hva dokumentene inneholder. Utfordringen er å få oversatt et massivt antall manuskripter og skaffe ressurser til dette arbeidet. De er skrevet på arabisk («Afrikas latin») og fem prosent er skrevet på nasjonale språk, forklarer Amadou Sedibé, direktøren for Nasjonalbiblioteket i hovedstaden Bamako.
På 1400-tallet ble det etablert offentlige bibliotek, og herskerne ansatte kalligrafer for å kopiere håndskrevne bøker. De ble blant annet senere gitt som gaver til studenter og lærde, eller solgt. Bok-kopieringsindustrien var stor og godt strukturert. På slutten av hver bok skrev man tittelen og forfatteren, datoen den var skrevet av, samt navnet på den kalligrafen som hadde skrevet av boka. Noen bøker hadde navnet på korrekturleseren og den lærde som hadde lagt til vokalene på arabisk. Det ble ofte nevnt hvem manuskriptet var kopiert til.
Det var vanlig å skrive av 140 linjer dagen, mens korrekturlesere greide 170 linjer per dag. Korrekturlesere av en tekst ble betalt en halv mithqal, 1.75–2.5g gull, for hvert bind, mens skriveren fikk én mithqal, 3.5–5g gull, for hvert bind.
Ahmed Baba-instituttet rommer allerede i dag Afrikas viktigste samling av gamle manuskripter. Konservatorer kommer langveisfra for å trene lokale i konserveringskunsten.
Bare et fåtall dokumenter hos instituttet er foreløpig katalogisert, konservert, oversatt og studert i detalj. Rundt 60 biblioteker i Timbuktu er fortsatt eid av lokale familier og institusjoner.
– Noen forsøker å skape sine egne biblioteker, andre som ikke får det til, leter etter partnere. Ahmed Baba-senteret prøver å overbevise eierne om å gi dokumentene fra seg, med lovnad om en kopi til familiene, eller tilbud om å selge dokumentene til senteret. Diskusjoner pågår om hvordan man skal få samlet dokumentene. Det er vanskelig å få det til der familiehistorier innngår i manuskriptene, eller der omslaget er pent eller godt bevart. Da blir dokumentene dyre. Det er uansett ikke lett å komme fram til pris på unike historiske manuskripter, forklarer Sedibé, direktør for Nasjonalbiblioteket.
Omtaler slaveriet
– Lokale manuskripter er skrevet av lokale folk. Det er svært interessant å få mer innsikt i livet den gang. Jeg har selv lest en del lokalhistoriske dokumenter, prosa og litterære verk. I dag er knapt 20 manuskripter oversatt til fransk. Det er store manuskripter. Dem jeg har lest, omhandler historie, inkludert slaveriet. Hvis du var muslim, kunne du ikke bli slave. Det var loven. Denne opplysningen fant vi i et av dokumentene. Før hadde man egne slaver i Mali som ikke fikk noe som helst. Det var et kastesystem, og slavene var lavest på rangstigen. Da var det vanlig at de sterkeste holdt de svakeste som slaver. Å holde slaver var vanlig inntil nylig i Timbuktu. Det kunne være personer med et handikapp, eller de som var svært fattige, som ble slaver.
Dette skjedde ikke bare i Mali, men var vanlig praksis flere steder i Afrika. Det finnes fortsatt mennesker som er tilnærmet slaver i Timbuktu (hvite tuareger har svarte slaver).
– Det er en tradisjon i flere familier. De kan ikke kjøpes, selges eller tvinges til noe. Det er mer «frivillig» basert, og noen kan føle seg beskyttet mot det harde livet i fattigdom om de bor under tak med dem som har ressurser, forklarer Diagayeté fra Ahmed Baba-instituttet.
Ifølge Leo Africanus (maurisk diplomat og forfatter, red.anm.) i en beskrivelse fra Afrika i 1526 var folk i Timbuktu lette til sinns. De pleide å vandre inn til byen mellom 22.00-01.00. Der spilte de instrumenter, lekte og danset. Blant dem kunne man finne mange professorer, dommere og dannede menn. «Der selges også mange håndskrevne nord-afrikanske bøker, og det blir gjort større profitt på bøker enn noen annen handel» skrev Africanus.
Slutten på gullalderen
Gullalderen i Timbuktu tok slutt da Songhay-imperiet kollapset, som følge av en invasjon fra Marokko etter at sultanen Ahmad I al-Monsur hadde inngått en allianse med Dronning Elisabeth den første. England ga den marokkanske hæren våpen og opplæring. Den arabiske-europeiske hæren invaderte i 1591 og ødela imperiet for alltid. De konfiskerte gull og andre ressurser, tok studenter og lærde til slaver, inkludert Ahmed Baba, som ble deportert til Marokko. De forsøkte å konfiskere arkivene i Timbuktu, noe de heldigvis ikke lyktes med. Med slutten av Songhay-imperiet ble to tredeler av Vest Afrika – som hadde vært under ett styre – delt inn i mindre og mindre politiske enheter. Det gjorde regionen sårbar for invasjoner og slavehandlere, ifølge historisk dokumentasjon fra Mali.
Slik forsvant en lysende intellektuell kultur, hvis historie kan gjenopplives med digitalisering og publisering av de verdifulle manuskriptene, som har overlevd kriger, naturkatastrofer, invasjoner og okkupasjoner. Den nye innsikten kan bli til en ny kultur- og historieforståelse av Afrika.
