I dagens Aftenposten sier imidlertid forsvarsminister Kristin Krohn Devold: Det er offisiell norsk politikk å ikke bruke klasebomber. Vi jobber for et forbud mot klasebomber internasjonalt, og det skal heller ikke brukes klasebomber i Norge.
Generalsekretær Eva Bjøreng i Norsk Folkehjelp er frustrert over denne uklare holdningen fra våre sentrale politikere.
Hva er egentlig norsk politikk i denne saken? Nå går Forsvars- og Utenriksdepartementet ut med motstridene uttalelser. I et så viktig spørsmål må myndighetene snakke med én stemme! I Dagsavisen i dag sier statsminister Bondevik at det har vært vanskelig å få gehør for et totalforbud, men at han aller helst ønsker at klasebomber skal forbys, sier hun.
I juni i fjor ba Stortinget regjeringen arbeide for et forbud mot klasebomber. Vedtaket lød slik: Stortinget ber regjeringen om å gi aktiv støtte til internasjonalt arbeid som kan lede fram til et forbud mot klasebomber, på linje med forbudet mot antipersonellminer.
Bjøreng er klar over at det er vanskelig å bli enige om en definisjon av klasebomber.
Men det må være mulig for norske myndigheter å komme med konstruktive innspill i arbeidet for en internasjonal definisjon av hva klasebomber er. Da den internasjonale kampen mot landminer skjøt fart på 90-tallet, kom det også innsigelser om at dette ville være en umulig kamp. Men allerede i 1997 ble Ottawa-konvensjonen om et totalforbud av landminer vedtatt, og fra 1. mars 1999 trådte denne i kraft som en internasjonalt bindende avtale.
Å slåss for et internasjonalt forbud krever tid og tålmodighet. Men jeg finner det uakseptabelt at norske myndigheter nå snakker med to ulike stemmer. Kampen for et internasjonalt forbud av klasebomber kan ikke skrinlegges, og vi ber regjeringens medlemmer stå samlet i arbeidet for et internasjonalt forbud. Dette er et spørsmål om politisk ambisjonsnivå, sier Bjøreng i en pressemelding.
