Kjemper mot æreskulturen

Fotnote for leser: Artikkelen ble opprinnelig publisert i Utrops papirutgave juni 2014.

I 2002 ble den tyrkiske kvinnen Cemse Allak steinet. Hun var 35 år gammel, ugift og gravid. Et halvt år senere døde hun av skadene. 

– Familien besøkte fire ulike imamer for å få tillatelse til å drepe henne i ærens navn. De første tre imamene sa at ‘det finnes ikke noe slikt som å myrde kvinner i ærens navn i Koranen’, og familien fikk ikke tillatelse. Men den fjerde ga sin tillatelse til steining! Denne fjerde imamen var en ‘selvlært religiøs læremester’ og påsto at han var ‘ekspert på Koranen’. Dette er bare ett eksempel på hvorfor vi alle trenger å forstå viktigheten av religion og bruke kjønnsbevisste lærde for å fremme kvinners menneskerettigheter og gripe inn i saker.

Æreskulturen stammer ikke fra islam. Den er et kulturelt fenomen.

Slik omtaler forsker og aktivist Leyla Pervizat Cemse Allak-saken i en artikkel fra 2006. Drapet på Cemse Allak fikk stor oppmerksomhet i tyrkisk og utenlandsk presse og gjorde æresdrap for alvor til et tema i den tyrkiske samfunnsbatten.

Æresdrap er ikke akseptert i islam, og er heller ikke noe velutdannede religiøse ledere i Tyrkia gir sin velsignelse til, ifølge henne.

– Religiøse lederes holdning til æresdrap er svært klar: de fordømmer praksisen, skrev hun i en kronikk allerede i 2003.

Utrop traff Pervizat i forbindelse med at hun i begynnelsen av mai besøkte Norge for å delta på Integrerings- og Mangfoldsdirektoratets (IMDI) årskonferanse på Maihaugen på Lillehammer.

Står ikke i Koranen
Pervizat har arbeidet i flere år med kvinnespørsmål i FN og har forsket på æresrelatert vold. Doktoravhandlingens hennes har vært brukt av tyrkisk Høyesterett som referanseverk i saker som angår æresdrap. I en årrekke har hun dessuten arbeidet på grasrota mot æresdrap og annen vold mot kvinner. Hun er tydelig på at æresdrap først og fremst er et kulturelt problem, ikke religiøst. Det er noe hun både begrunner med det som står i Koranen, men også det hun selv har observert gjennom mange års arbeid på landsbygda i Tyrkia.

– ‘Æreskulturen er noe som fantes før islam kom til’. Det var tilbakemeldingen jeg fikk fra en lokal imam da jeg tidlig i min karriere som aktivist hadde forsøkt å vise til Koran-vers for å overbevise lokalbefolkningen på stedet jeg besøkte om at vold mot kvinner er galt, forteller hun, og fortsetter:

– Faktisk var første gang jeg hørte noen påstå at æreskulturen stammer fra religionen under en samtale jeg hadde med en tysk diplomat for mange år siden. Før det hadde jeg ikke vært så interessert i religion, og jeg hadde ikke lest Koranen.

Hun var dypt uenig med diplomaten, og forteller at hun ble motivert til å lese muslimenes hellige bok.

– Min konklusjon er fremdeles den samme. Æreskulturen stammer ikke fra islam. Den er et kulturelt fenomen, sier hun.

Samarbeider ikke
Noe av det som hindrer fremgang i arbeidet mot æresdrap og vold mot kvinner mer generelt, er den negative holdningen sekulære feminister i Tyrkia har til religiøse kvinner, mener Pervizat.

– Jeg er overrasket over feminister i landet mitt. Mange av dem tar avstand fra alt samarbeid med religiøse ledere og religiøse kvinner.

De sekulære er redde for å miste sitt hegemoni som feminister til religiøse krefter, ifølge Pervizat. Men det vil tvert imot føre til en større utbredelse av feministiske tanker dersom de konservative, religiøse kvinnene tas inn i varmen av feministene, tror hun.

– Verken liberale eller radikale feminister har noensinne hatt fotfeste blant de konservative, så et hvert samarbeid vil være et skritt i riktig retning.

Selv lider hun ikke av den berøringsangsten mange føler overfor de religiøse.

– Min tilnærming er denne: Jeg finner en lærd som snakker på en måte jeg liker om kvinner. Så bruker jeg ham for å nå ut til de religiøse.

Hun forteller at hun på et tidspunkt meldte seg inn i en organisasjon som kjempet for kvinners rett til å bære hijab. Det var et helt bevisst valg. Organisasjonen betegnet seg selv riktignok som konservativ, ikke religiøs, men poenget for Pervizat var å vise solidaritet på tvers av tradisjonelle skillelinjer.

– Disse kvinnene kjempet en reell kamp for sine rettigheter, og på mange områder ble de aktivt diskriminert av staten. Men de liberale feministene var ikke interessert i de troende kvinnene. De sa: ‘Vi bryr oss ikke om dere. Bare hold dere hjemme.’ Kvinner som har valgt å holde fast på retten til å bære hijab, har lidd veldig mye, men har blitt helt overlatt til seg selv av de etablerte feministene.

En feministisk allianse er imidlertid ikke nok, mener Pervizat. Det Tyrkia trenger, er mer kompetanse hos religiøse ledere.

– De virkelig tunge, islamske lærde må komme på banen. Vi har bare én islamsk lærd i Tyrkia i dag som er interessert i å snakke om kvinner og kvinners situasjon. Det vi trenger, er at langt flere av de godt skolerte lærde går inn i denne problematikken. Det gjør de i svært liten grad i dag, og jeg tror ikke vi kommer så mye videre før det skjer.

Kritisk til Koranen
Pervizat, som kaller seg radikal feminist, er tydelig på at hun er kritisk til mye av det som står i Koranen. Likevel mener hun ikke at religionen er kjernen av problemet. Det er det æreskulturen som er. For å forebygge æresdrap må det gjøres en jobb for å forandre hvordan ære forstås av folk flest i Tyrkia.

– Fra det øyeblikket en kvinne bryter en norm – for eksempel ved å miste jomfrudommen før ekteskapet – og fram til det tidspunktet hun myrdes i ærens navn, går familien og hele lokalsamfunnet gjennom en beslutningsprosess der de kommer med en dom om hennes moralske status. Dersom hun pekes ut som en overtreder, kan de mannlige slektningene hennes ikke gå med hevet hode i landsbyen. For å gjenopprette sin manndom i de andre mennenes øyne må de ta livet av henne, forklarer hun.

Hun forteller at hennes organisasjon, KA-MER, bruker positive sider ved den tyrkiske kulturen til å gi mennene alternativer til vold for å løse konflikter. Denne typen kulturelt fundert dialog er det som virkelig fungerer, mener hun.

Men kampen kan ikke bare føres lokalt og på grasrota. Det er også nødvendig å jobbe politisk på nasjonalt nivå, slik Pervizat ser det.

– Erdogan (statsminister Recep Tayyip Erdoğan, red.anm) er dessverre ikke den rette til å få bukt med problemet. Han var en gang en svært dyktig leder: I dag kan jeg ikke se at han er interessert i å gjøre noe som virkelig monner. Istedet forsvarer han gamle verdier, sier hun.

Pervizat mener Erdogan har vært på ville veier lenge. Hun sluttet å stemme på ham blant annet fordi han har uttalt seg negativt om minoriteter. Dessuten har han gått langt over streken når det gjelder å blande religion inn i politikken, mener hun.

Pervizat har på den annen siden tidligere tatt til orde for at feminister bør satse på å påvirke gjennom det såkalte Direktoratet for religiøse saker (Diyanet İşleri Başkanlığı). Det er en særtyrkisk statlig institusjon som bestemmer hva som er korrekte tolkninger av islam. Dette direktoratet styrer de statlige moskeene. Formålet med institusjonen er blant annet å “opplyse folket” om deres religion, som det heter i loven.

– De sekulære var sjokkert da jeg foreslo dette. Hvordan kunne jeg som radikal feminist si noe slikt? raste de. De sekulære ønsker jo aller helst at hele direktoratet skal oppløses. Men jeg mener det er mer realistisk å prøve å påvirke, sier hun.

Pervizat kan forstå argumentet om at Direktoratet for religiøse saker bør avvikles, men inntil videre er politisk påvirkning en vei å gå, mener hun.

– Men som nevnt er det aller viktigste at de religiøse lærde kommer på banen og forklarer mer detaljert hvorfor de er imot æresdrap og æresrelatert vold generelt. For det vet vi at de er. Problemet er bare at kulturen foreløpig har forrang, ikke velfunderte Koran-tolkninger av hva som er tillatt å gjøre i ærens navn. I Tyrkia har vi et nokså godt lovverk for saker som gjelder vold mot kvinner. Mye av problemet består i at lovene ikke håndheves. For at det skal skje, er det nødvendig med grunnleggende holdningsendringer ute blant folk, men også hos landets politiske og religiøse ledere, sier hun.

FAKTA: 

• Statistikken over æresdrap i Tyrkia er mangelfull, men forskning tyder på at så mange som 200 kvinner drepes i ærens navn hvert år.
• Problemet er ikke på vei ned, ifølge forskning
• 40 prosent av tyrkiske menn mente i 2006 at det er akseptabelt å “displinere kvinner” med vold

Dr Leyla Pervizat

• En av Tyrkias fremste forskere på vold mot kvinner og ærerelatert vold
• Driver aktivisme og forebyggende arbeid mot vold i nærmiljø og lokalsamfunn over hele Tyrkia
• Har jobbet i flere år innen FN-systemet med vold mot kvinner