Sinte hvite arbeidsløse menn

For rundt ti år siden var den amerikanske professoren og mannsforskeren Michael Kimmel gjest på talkshowet til Oprah Winfrey. Rundt Oprahs bord satt også fire «sinte hvite menn» og episoden hadde tittelen «A black woman stole my job».

– Disse mennene følte at de, hvite menn, er ofre for omvendt diskriminering som følge av at kvinner og etniske minoriteter kvoteres i utdanningssystemet og yrkeslivet, forteller Kimmel.

Etter at de fire mennene hadde fått utløp for sine frustrasjoner over å ikke ha fått den jobben eller forfremmelsen de mente seg berettiget til, snudde Oprah seg mot professoren for å få hans syn på saken.

Han hadde kun ett spørsmål til de fire mennene: «Hvorfra fikk du ideen om at det var din jobb hun fikk?»

Nynazister og hvite ekstremister
– Det var hos Oprah jeg fikk ideen til å forske på de sinteste av de sinte hvite mennene: nynazister og de som i USA kaller seg white supremacists. Disse mennene føler at de er ofre for omvendt diskriminering: Kvotering av kvinner og minoriteter fratar dem rettigheter de anser som sine.

White supremacists er tilhengere av en ideologi om at hvite mennesker er overlegne mennesker av andre hudfarger, og jobber gjerne for å fremme hvite menneskers makt. Wikipedia lister 62 organisasjoner i kategorien ‘White supremacists in the United States’, deriblant velkjente Ku Klux Klan.

– Uten å konfrontere den følelsen av berettigelse som disse mennene har, vil vi aldri forstå hvorfor så mange menn er motstandere av kjønnslikestilling. Mange menn tror det er et nullsumspill, og hvis kvinner vinner, må menn nødvendigvis tape, sier Kimmel.

Forskningen hans på temaet ble i 2013 utgitt i bokform under tittelen Angry White Men: Masculinity at the End of an Era, og nylig presentert for en fullsatt sal på konferansen Emerging ideas in masculinity research – Masculinity studies in the North.

Fant sinte menn på våpenmesser
For å komme i kontakt med høyreekstreme menn oppsøkte Kimmel omreisende messer for skytevåpen. De han ville snakke med, sto gjerne i små grupper ved inngangen og delte ut høyreekstrem litteratur. Nesten 50 av dem var villige til å la seg intervjue.

Som mannsforsker var Kimmel først og fremst interessert i hvordan disse mennene bruker maskulinitet og kjønn når de snakker om ideene sine og når de posisjonerer seg i forhold til andre.

– De bruker maskulinitet som en linse som gjør det mulig for dem å snakke om rase og klasse, sier Kimmel. Disse mennene føler at de har bygget USA, men at nå er det ingen som lytter til dem.

Fratatt mannlighet
Mennene Kimmel snakket med er typisk på vei nedover i klassesamfunnet: På grunn av økende arbeidsledighet og synkende kjøpekraft sliter de med å forsørge familien uten sosialstønad. Dette oppleves som tap av mannlighet.

– De opplevde at mannligheten deres har blitt stjålet fra dem. De kaller den amerikanske regjeringa for «the Nanny State»; de anser de nordiske landene som fullstendig feminiserte, og mener at nå er dette i ferd med å spre seg til USA, sier Kimmel.

På internett og på våpenmessene fant Kimmel tegninger av blant annet feminiserte hvite menn stilt opp mot menn fra etniske minoriteter som klår på hvite kvinner. Muskuløse, stereotypt ariske menn viser hvordan en ekte mann skal se ut. Dette materialet har ofte anonym avsender.

Under sitt foredrag på Island viste professoren fram en rekke av disse, og påpekte pseudonymet til en av de teknisk dyktigste tegnerne: A. Whyatt Man – En Hvit Mann.

Et annet eksempel hvor den avmaskuliniserte mannen vises fram er et foto av en søt og uskyldig blond jente i femårsalderen, med teksten:

«Hva gjorde du i krigen, pappa? Jeg er sulten, pappa. Hvorfor må vi stå i matkø, pappa? Hvorfor sa de slemme mennene at vi måtte flytte til denne fæle plassen, pappa? Hvor har alle de hvite menneskene blitt av, pappa? Hvorfor tok de svarte mennene mamma fra oss? Når kommer mamma hjem, pappa? Hvorfor stoppet du dem ikke, pappa? Hvorfor gjorde du ikke noe?»

Idealisert 1800-talls-maskulinitet
De høyreekstreme i USA lever med flere motsetningsfylte ideer, mener Kimmel. De er bistre kapitalister, men mot storkapitalen, som de mener tar jobbene fra vanlige amerikanere og flytter dem utenlands.

– De er enormt patriotiske, men hater den amerikanske regjeringa. Hvordan klarer de å forene dette?

Svaret han fikk fra mennene han har intervjuet, er at de anser seg som arvtakere fra 1800-tallets USA: En tid da menn kunne ta familien med til ubrutt land, bygge en gård med sine egne hender, og forsørge familien uten innblanding eller hjelp fra staten.

– De har dannet seg et idealisert bilde av disse mennene, og mener at slik er en ekte mann. De føler at siden da har staten «stjålet» hvite menns maskulinitet og gitt den til andre, for eksempel afro-amerikanere og mexikanske innvandrere, sier Kimmel.

– Slik bruker de ideer om maskulinitet til å problematisere andre grupper av menn: Disse andre har en maskulinitet som enten er for mye eller for lite, og aldri «akkurat passe», slik de mener nybrottsmennenes maskulinitet var.

I tegninger og litteratur som mennene viste Kimmel, framstilles også maskuliniteten til disse andre gruppene menn: afro-amerikanere tegnes som hypermaskuline og ukontrollerte, men også avhengige av velferdsstaten og ubrukelige som forsørgere.

Homofile menn framstilles som feminiserte, men samtidig har de mer sex enn streite menn noen gang kan drømme om. Jøder er feminiserte, men samtidig kontrollerer de hele verdensøkonomien.

Bli medlem og få maskuliniteten din tilbake!
I rekrutteringsmateriale fra høyreekstreme grupper tilbys menn muligheten til å gjenerobre maskuliniteten sin.

En typisk tegneseriestripe er historien om et pinglete mobbeoffer som pumper jern, tatoverer seg med hakekors og hevner seg på anarkister og etniske minoriteter før han bærer den blonde jenta inn i solnedgangen.

– Det følger fortellermønsteret til en klassisk amerikansk historie om maskulinitet: Den nerdete Clark Kent som forvandler seg til Supermann og redder verden. Dette er en historie alle amerikanske menn kjenner igjen, sier Kimmel.

Svenske nynazister
Kimmel har også intervjuet 40 svenske ungdommer som han møtte gjennom Exit, et program som hjelper ungdom som vil ut av ekstremist-miljøer.

– I likhet med amerikanerne jeg møtte, var disse svenskene på vei nedover i klassehierarkiet. Mens fedrene deres var lavere middelklasse, typisk godt betalte arbeidere eller småbutikkeiere, er sønnenes framtid i proletariatet.

Det var imidlertid en betydelig aldersforskjell mellom de svenske og de amerikanske mennene. De amerikanske hadde en gjennomsnittsalder på 35, de fleste var gift eller hadde vært det, og hadde barn de slet med å forsørge. Svenskene hadde en gjennomsnittsalder på 17, og hadde gjerne vært tilknyttet nynazistiske miljøer siden 13-årsalderen.

Målbevisste mobbeofre
Kimmel møtte opp med de samme spørsmålene som i USA, forberedt på å snakke om politisk ideologi. Men noe sånt hadde ikke disse unge svenske guttene. Kimmel gikk derfor over til å be dem fortelle livshistorien sin.

Svært mange fortalte om en fortid som mobbeofre. For å komme ut av dette så de at de trengte å tilhøre en gruppe. De vurderte ulike muligheter: hiphop-erne, anarkistene, antirasistene. Men de så at den gruppa mobberne var mest redde for, var nynazistene.

– Så da valgte de nazistene. Med andre ord ikke et spesielt velutviklet ideologisk program, kommenterer Kimmel.

Historien ligner på de amerikanske tegneseriene, og man finner tilsvarende tegneserier også i skandinaviske nynazistiske miljøer.

– I de intervjuene og materialet jeg har sett fra Norden, finner jeg langt mindre jødehat enn i USA, noe som overrasket meg. Det gjelder også manifestet til Anders Behring Breivik, hvor feministene og muslimene er hovedfienden, sier Kimmel.

– For Breivik er det feminismen som har ansvaret for avmaskuliniseringen av nordiske menn. Felles for Breivik og de svenske og amerikanske rasistene, er at de bruker fortellinger om kjønn for å forstå det som skjer med dem, avslutter Kimmel.

Saken er skrevet for KILDEN og republisert i Utrop med tillatelse.