– Islamisme springer ut av islam

Alan Johnson er redaktør for tidsskriftet Fathom og forsker ved The Foreign Policy Centre og har forsket på blant annet islamisme og radikalisering.

I en kronikk i avisen The Telegraph 17. desember tar han et oppgjør med det han mener er en misforstått uvilje blant politikere og andre meningsbærere mot å snakke om islam og religiøs reform.

– Mantraet til blant annet statsminister David Cameron om at islamisme “ikke har noe å gjøre med islam” er velment. Men det er feil. En slik ubetenksom, refleksaktig, proforma og nærmest orwelliansk fornektelse av de dype og mangslungne båndene mellom islam og islamisme må ta slutt, skriver han.

Nødvendig reform
Han mener vi må begynne å ta for oss religionen. Selv intervjuet han 25 unge muslimer i perioden 2008-2010. Alle hadde blitt radikalisert og senere kommet seg ut av ekstremismen.

– Vi er livredde for å snakke om åpenbare fakta, skriver han.

Han oppfordrer leserne til å lytte til Perry Anderson i den vestlige venstresidens flaggskip New Left Review, som nylig tok for seg nettopp sammenhengen mellom islamsk teologi og islamisme.

– Dette kan ikke overses lenger: Reform av religionen er helt nødvendig hvis islam skal komme forbi det den store muslimske lærde Bassam Tibi kaller «dilemmaet med det moderne». Så lenge vi ikke  innrømmer at islam har et slikt dilemma og innrømmer at islamister bruker det til å radikalisere, og innrømmer at når de gjør det, kan de vise til kanoniske kilder (selv om det er sant at moderate kan peke på andre kilder, og det er flere av dem), kommer vi ikke til å vinne, skriver han. 

Utnyttes av islamister
Av sine intervjuer med tidligere ekstremister lærte han at radikalisering ofte starter med religiøs søken som etter hvert kuppes og utnyttes av islamistiske lederskikkelser. Den radikaliserte føres inn i det forskeren TJ Winter har beskrevet som «mistankens hermeneutikk som bygger på sjåvinistiske holdninger til Den andre». Selv kaller Johnson det rett og slett «den islamistiske blindgaten».

– Det ble tydelig for meg at avradikalisering var den vanskelige prosessen med å legge fra seg en tillært politisk, islamistisk forståelse av islam, skriver han.

De som klarte de, gjorde det fordi de ble (gjen)forent med en rik muslimsk tradisjon av spiritualitet, sosial rettferdighet og moderasjon, mener Johnson. Forestillingen om muslimene som en “gruppe i midten” var av sentral betydning – det ga legitimitet til å bli moderat, skriver han.

For det andre var avradikalisering alltid en personlig oppnåelse, en aktiv bearbeiding av en selv, en strevsom og kritisk gjennomgang av ens egne tidligere feil.

For det tredje var avradikalisering bare i unntakstilfeller noe et individ fikk til alene. For det meste skjedde det i et krysningspunkt mellom mange ulike institusjoner, tanker og relasjoner som bidro til å rotfeste individet og islam selv i «britisk jord». Det var en avvisning av de «storslåtte utopiske snarveiene», mener Johnson.

Må skje globalt
– Som en tidligere ekstremist sa til meg, var nøkkelen til avradikalisering for ham å lære å skille mellom troen han vokste opp med, og den islamistiske politiske ideologien han hadde tatt til seg som en del av et skjebnesvangert møte med en islamistisk lederskikkelse.

Den dårlige nyheten er ifølge Johnson at vi snakker om intet mindre enn en verdensomspennende religiøs reform hvis islam skal komme forbi sitt “dilemma med det moderne”.

– Den gode nyheten er at en viktig rapport fra 2012 (Institute for Social and Economic Research) viser at britiske muslimer har en sterkere britisk identitet enn ikke-muslimske minoriteter, skriver han.