Foto: HDP Facebook
- Lærer å bli leder - 31.07.2016
- På jobb da det smalt - 22.07.2016
- Et liv som uføretrygdet: kampen for tilværelsen - 29.02.2016
Med innskrenket ytringsfrihet og økende politivold som sjokkerte verden under Gezi Park-demonstrasjonene i 2013, har regjeringen til Erdogan blitt møtt med økende misnøye i befolkningen. Bekymringen har blant annet vært at det ikke eksisterer en reell opposisjon mot AKP, men dette ser nå ut til å endre seg. Kritikere er opptatt av å svekke Erdogans nærmest eneveldige makt. Hvilket parti man stemmer på, er ikke så farlig, så lenge det ikke er AKP, mener mange.
Også de største opposisjonspartiene, nasjonalistiske MHP og sosialdemokratiske CHP har endret tone og ser seg nå både til høyre og venstre for støttespillere. En viktig brikke er kurderne.
Progressiv politikk
Et opposisjonsparti som kan få en viktig rolle i årets valg, er Halklarin demokratik partsisi (HDP) (navnet betyr Det demokratiske folkeparti). På folkemunne kalles de “kurderpartiet” på grunn av sine forbindelser til pro-kurdiske krefter. Selv om majoriteten både i partiapparatet og blant velgerne deres er kurdere, har HDP gjennom sitt fokus på likestilling, kvinner, LHBT og minoriteter også klart å tiltrekke seg liberale velgere fra andre grupper. Ideologisk sammenlignes det med greske Syriza, og de to partiene har uttrykt gjensidig støtte under hverandres valgkamper.
HDPs presseansvarlige skriver i en epost til Utrop at parties hovedprinsipp er likeverd, uavhengig av klasse, etnistitet, religion, kjønn og seksualitet. 46 prosent av kandidatene er kvinner, og flere kandidater representerer minoriteter som rom, laz, armenere og assyrere, religiøse grupper som alevier og muslimer, samt representanter for LHBT-organisasjoner.
Sammenlignet med de andre store partiene og sett i et historisk perspektiv er HDPs brede spekter av partimedlemmer og representanter og deres liberale ståsted i verdispørsmål relativt unikt.
Mye på spill
I Tyrkia er sperregrensen på 10 prosent, den høyeste av alle demokratiske stater. Tidligere har politikere fra kurdiske partier unngått sperregrensen ved å stille som “uavhengige kandidater”, men denne gangen er de altså nødt til å nå sperregrensen for i det hele tatt å få innpass i parlamentet. Ifølge Selahattin Demirtas, én av de to talspersonene for partiet (partiet har ikke engang én øverste leder), belager partiet seg på støtte både innenlands og utenlands, men sier samtidig under et intervju til den tyrkiske kanalen NTV at dersom partiet ikke når sperregrensen, kommer han til å fratre stillingen som talsperson ettersom han ser på det som et personlig nederlag.
Den tyrkiske journalisten Mustafa Akyol skriver i The New York Times at selv om det er forventet at AKP vil få størst oppslutning ved dette valget også, anses HDPs rolle som avgjørende i dette valget. Får de over 10 prosent av stemmene, vinner de rundt 60 av de totalt 550 setene i parlamentet og AKP vil måtte seg seg nødt til å dele makten med dem.
Dersom HDP ikke når sperregrensen, vil AKP igjen sitte med flertall og kunne innføre grunnlovsendringer alene.
Akyol mener også at et eventuelt nederlag for HDP vil kunne fremprovosere sinne hos militante kurdiske nasjonalister og ødelegge “fredsavtalene” mellom PKK og AKP.
Mye står på spill. Uansett resultat vil utfallet ha umiddelbare følger for tyrkisk politikk.
