Foto: Stortinget/Morten Brakestad
24.-26. august gjennomførte utenriksminister Børge Brende et besøk i Irak. Under oppholdet hadde han og forsvarsminister Ine Eriksen Søreide et møte med den kurdiske politikeren Masoud Barzani i byen Erbil i den kurdiske delen av Irak. Der diskuterte de kampen mot IS, men også spørsmålet om Najumuddin Faraj Ahmad, også kjent som Mullah Krekar.
Norge støtter den irakiske hæren og de kurdiske peshmergaene i deres kamp mot IS gjennom et militært treningsopplegg. Under besøket kunne Brende ifølge VG opplyse at Norge gir ti millioner dollar ekstra til avhjelpe den humanitære krisen som terrorbevegelsen IS har skapt i det nordlige Irak.
Det er imidlertid noe som skurrer kraftig med utenriksministerens reise i Nord-Irak, ifølge den kurdiske skribenten Sirwan Ewl, som har bodd i Norge i flere år.
– Spørsmålet er om våre ministre har vært klare over at de møtte en “president” som ikke er president, og om de har vært klare over hva de som representanter for Norge signaliserer ved å anerkjenne Barzani som president akkurat på dette tidspunktet. Jeg tror ikke at de ikke har vært oppdatert eller klare over at Barzani, ifølge gjeldende lover, mistet posisjonen som president fem dager før møtet og at han ikke var mer enn en partileder lenger, skriver Ewl i en epost til Utrop.
Skribent Sirwan Ewl mener det er kritikkverdig at utenriksministeren og forsvarsministeren ikke har vært kritiske nok, ikke har visst eller har gitt blaffen i at de kan bli brukt til å spille hovedrolle i legitimeringen av en partileders forsøk på å kuppe demokratiet i det kurdiske selvstyrte området.
– Dette møtet finner sted i en tid hvor Masoud Barzanis forlengede periode som president har gått ut. Han har siden nektet å opptre offentlig og forklare om han fortsatt betrakter seg som president og eventuelt hvordan han begrunner det. Dette har vekket stor misnøye og kritikk blant folk i Kurdistan. Det er på et så kritisk tidspunkt at våre ministre kommer inn i bildet og signaliserer at Norge fortsatt betrakter Barzani som president. Presidentkontoret bruker nyheten for indirekte å si hvem de mener er presidenten. Dette til overraskelse for kritikerne, som lurer på hva Norges bidrag i konflikten egentlig er. Jeg mener at Norge på den måten svikter folkets kamp for å redde demokratiprosessen i regionen.
Forlenget presidentperioden
Masoud Barzani (69) har sittet som president siden 2005, ikke lenge etter Saddam Husseins fall. Men grunnloven for de kurdiske selvstyrte områdene slår klart og tydelig fast at en president ikke kan sitte i mer enn to perioder, til sammen åtte år. Barzani lyktes for to år siden med parlamentets velsignelse å få forlenget presidentskapet. Nå har imidlertid den endelige fristen gått ut. Likevel har presidenten ikke gått av, men har gjennom sitt parti KDP istedet bedt om enda en to års forlengelse. Dette har skapt kraftige bekymringer i opposisjonen, men også hos analytikere. Det er uklart når det blir nytt presidentvalg, om det i det hele tatt skjer.
I sine ti år som president har Barzani, som er tidligere frihetskjemper for kuderne og sønn av den berømte frigjøringslederen Mustafa Barzani blitt stadig mer autoritær. Han har skaffet seg selv og sine familiemedlemmer og venner politiske posisjoner og ifølge kritikere også milliardinntekter, blant annet gjennom utstrakt korrupsjon. Sønnen til Barzani er sikkerhetssjef i landet, mens nevøen er statsminister. Politiske motstandere og brysomme journalister har blitt arrestert, og Reportere uten grenser hevder at folk knyttet til myndighetene har stått bak drap på journalister som har kritisert ham og regjeringen.
Bruker Brende
På den kurdiske regjeringens hjemmeside er besøket fra den norske utenriksministeren omtalt med artikkel og et bilde som viser Børge Brende som tar Masoud Barzani i hånden. Også norske aviser som har skrevet om besøket, omtaler Masoud Barzani som “president”, selv om han etter grunnloven altså skulle gått av aller senest den 20. august.
– Svekket motivasjon
Ewl minner om at hovedformålet med besøket til minstrene Brende og Søreide har vært å støtte peshmerga-styrkene i kampen mot IS og diskutere Norges bidrag ved å heve pershmergaenes militære kompetanse.
– Våre ministre burde visst at det ikke bare er gjennom kompetanseheving at kampen mot IS kan vinnes. Peshmergaenes motivasjon for å fortsette kampen er like viktig. Enda viktigere for kampen er politisk stabilitet i selvstyre-området. Det går selvsagt utover peshmergaenes kampmoral og motivasjon å se at demokratiet i Kurdistan som de forsvarer, holder på å gå i vasken, og det er også en gavepakke til IS at Barzanis insistering på å få fortsette som president fører til ustabilitet i kurdernes leir. Norges antakelig uintenderte støtte til Barzani kan også i verste fall vises seg å være en bjørnetjeneste til en nybakt diktator, da det kommer i en tid hvor Barzani mer enn noen gang trenger å bli gjort oppmerksom på hvor uklokt det han holder på med, er, skriver han.
Han legger imidlertid til at han ikke ville vært kritisk til møtet hvis utenriksministeren og forsvarsministeren sørget for å gjøre det klart at de møter Barzani som partileder og ikke president. Og det er heller ikke for sent å gjøre det nå, mener han.
Frode Overland Andersen, som er kommunikasjonssjef i Utenriksdepartementet, skriver følgende i en kort epost til Utrop:
– Utenriksministeren møtte ved sitt besøk i Irak en rekke sentrale myndighetsrepresentanter både i Bagdad og Erbil. Det at han møtte Masoud Barzani er ikke uttrykk for norsk stillingtaken i den interne politiske prosessen. Det var heller ingen av samtalepartnerne som ga uttrykk for at de oppfattet det slik.
Forsker: – Militær opplæring kan gjøre situasjonen verre
Erlend Paasche arbeider for tiden med en doktorgrad ved fredsforskningsinstituttet PRIO om returmigrasjon til Kurdistan. Utrop tar kontakt for å få hans vurdering av besøket utenriksminister Børge Brende og forsvarsminister Ine Eriksen Søreide gjennomførte hos Masoud Barzani og situasjonen i irakisk Kurdistan mer generelt.
– Hvor kritikkverdig er det av utenriksministeren og forsvarsministeren å gjennomføre det som utad fremstår som et offisielt besøk hos “president Barzani” all den tid Masoud Barzani etter grunnloven skulle gått av 20. august?
– Det et et godt spørsmål som er vanskelig å svare på. Hvem skal Brende og Søreide besøke da? Det blir litt som det sitatet som feilaktig blir tilskrevet Kissinger: ‘Hvem skal jeg ringe for å snakke med Europa?’. Om ikke kurderne klarer å få orden i eget hus, hvem skal man ringe til når man ønsker å støtte kampen mot IS, eller gi humanitær støtte til flyktningene i landet? Men Norge må være klar over sin rolle i et kurdisk politisk spill, og vokte seg vel for å tro at trusselen mot kurdisk stabilitet først og fremst er IS. Økonomisk er landet i krise etter at PKK (kurdisk parti og frigjøringsbevegelse i Tyrkia, journ.anm) sprengte oljeledningen til Tyrkia i juli og fordi Bagdad bare sporadisk overfører nasjonale oljeinntekter. Politisk er striden om president Barzani urovekkende og viser hvor svake de demokratiske institusjonene faktisk er. Militært deler Kurdistan en omtrent 1000 km lang grense med en av verdens mest effektive terroristgrupper. Sist, men ikke minst har Kurdistan tatt imot over en million interne flyktninger fra resten av Irak og en kvart million syrere. Om Norge ønsker å støtte Kurdistan, trenger regionen også støtte til statsbygging og demokratiske institusjoner. Krisen er sammensatt, og kan ikke løses av våpen og militær opplæring. Faktisk kan den muligens forverres, i verste fall.
– Er det tegn som tyder på at Barzani forsøker å bli en ny semiautoritær leder à la Putin, eller i verste fall diktator?
– Jeg tror ikke dette kunne ha skjedd uten IS og den økonomiske krisen. Demokratiske verdier står relativt sterkt i befolkningen. Men de demokratiske institusjonene er under press fra nepotisme og de to regjerende familiedynastiene, som kontroller KDP og PUK (Kurdistans Patriotiske Union, journ.anm), kontrollerer også både stat og samfunn i Kurdistan. Det finnes knapt et sivilt samfunn som er uavhengig av partiene. Barzani har også en historisk autoritet som sønn av en tidligere leder av frigjøringskampen mot Bagdad. Det gir to motstridende resultat: På den ene siden tror jeg han ønsker å huskes som en demokratisk og legitim leder i fremtidens historiebøker, som lever opp til sin historiske rolle. På den andre siden ser vi nå også at den personlige autoriteten utgjør en trussel mot demokratiske verdier. Han skulle ha gått av, men Kurdistan trenger en sterk mann i kampen mot IS. De siste ukene har det vært flere rapporter om at Barzani og KDP har truet opposisjonelle, og vist militære muskler i en militær parade. Om det stemmer er det veldig urovekkende men ikke helt overraskende. Dette området er ikke helt det demokratiske fyrtårnet de irakiske kurderne liker å fremstå det som for å sikre internasjonal støtte.
– Hvor mye hold er det i beskyldningene mot Barzani om korrupsjon, personlig berikelse osv?
– Det er ingen tvil om at korrupsjon, særlig i form av nepotisme, er utbredt, ikke bare hos Barzani, men i hele det kurdiske statsapparatet. Å få jobb i offentlig sektor, for eksempel, handler ofte mer om hvem man kjenner enn hva man kan. En spørreundersøkelse fra Gallup i 2013 viste at 80 prosent av respondentene mente at korrupsjon var ‘utbredt’ i regjeringen. Det reflekterer en folkelig misnøye med det politiske lederskapet og er noe kurdiske ledere ikke har maktet å ta tak i. Prinsippet om å hjelpe ens egne, familie, venner og partifeller, står ofte sterkere enn prinsippet om et nøytralt embedsverk. Systemisk korrupsjon kan delvis spores tilbake til tradisjonelle stammestrukturer, delvis til borgerkrigen mellom KDP og PUK på 1990-tallet, delvis til regionale tendenser, og delvis til det faktum at dette er en ung stat som har hatt kort tid til å utvikle demokratisk kultur. Min doktoravhandling om irakisk kurdisk returmigrasjon fra Europa viser at korrupsjon spiller en svært viktig rolle for hvordan irakiske kurdere i Europa tenker om å dra tilbake til Kurdistan og hvordan det går med de som gjør det.
