Foto: Samtidsfotografi
Slik som Dagens Nyheter skriver i featureartikkelen, så skulle denne kontakten vise seg å være gull verdt for et rundt hundretusentalls finner, som ville flykte fra et nytt mulig kaos i kjølvannet av fortsettelseskrigen mot Sovjetunionen (1941-44).
Fredsavtalen med Stalin og sovjeterne, som finnene motvillig måtte gå med på etter tre års kamp mot en langt større militærmakt, krevde nemlig at alle tyske soldater på finsk jord skulle avvæpnes. Faren for en tredje krig på fem år for et allerede krigsskadeskutt Finland var reell.
– Situasjonen var preget av panikk. Tyskerne hadde ingen ønske om å forlate sine strategiske posisjoner nord i landet, i Lappland, frivillig, sier den tidligere diplomaten Markku Reimaa, som nylig utgav boken Pohjoismaisia yhteyksiä – Nordisk kontakt, til dn.se.
Sa ja etter to timers betenkelsestid
I telegrammet som Gripenberg fikk ga den finske regjeringen et sterkt uttrykk for at man ønsket å evakuere 100.000 personer tli Sverige.
“Du må umiddelbart få svar” sto det skrevet svart på hvitt til den finlandssvenske diplomaten.
Kun et par timer senere var Gripenberg på plass i Utenriksdepartementet i Stockholm. Etter et kort møte med den faste sekretæren Erik Boheman sendte man saken videre til regjeringen. Gripenberg og hans medansatte måtte vente til over lunsj, før de fikk et positivt svar: Sverige ville ta imot de 100.000, som nå kunne kalle seg krigsflyktninger.
Sammenligner med moderne flyktningekriser
Videre sammenligner artikkelen situasjonen til de flyktende finnene med hva som skjer i dag, og henviser særlig til de som flykter fra krigen i Syria.
Historiker og dr. phil. ved Stockholms Universitet, Michael Byström, har forsket på hvordan krigsflyktningene til Sverige ble motatt. Han mener at forskjellene med dagens situasjon er betydelig, men at det óg finnes likheter. Lokalsamfunn ble i 1944 mobilisert på samme måte, men det ble også skrevet i pressen om de nyankomne som “umoralske, fylliker og kvinnebedårere”.
– Stereotypier om at flyktningene ikke ønsker å jobbe og heller ville utnytte det daværende svenske sosialhjelpssystemet, eller at man ville forverre arbeidsforholdene for de innfødte var gjennomgangstone under hele krigstidens flyktningedebatt, sier han til dn.se.
