Foto: Jaime Arenillas
- Et hav av ubetalt pensjon - 06.04.2016
Familiemåltidet i Ria de Aldan i nærheten av Pontevedra i det nordvestlige Spania er godt i gang. Vi spiser dessert etter å ha fortært vill havabbor. Indalecio Novas, tidligere sjømann, har eid dette stedet i mange år.
En god og dedikert sjømann, får vi høre. I ni år, mellom 1958 og 1967, jobbet Novas for den norske handelsflåten.
– Mange skip kunne gå flere år uten å anløpe norske havner. Den norske flåten var enorm, forteller han.
Tilbake i 2016, på Indalecios restaurant, går vi løs på den store disputten. Kampen som han og andre tidligere seilere fører mot Norge og den norske staten. En norsk stat som nekter å betale sin andel av den pensjonen som disse eks-sjømennene selv mener å ha krav på.
Hvordan kunne en ung mann fra Galicia havne i Norge på 50-tallet?
– Blant seilere gikk jungeltelegrafen om at Norge trengte arbeidskraft, og at man lett kunne få jobb, så sant man tok turen hele veien nordover.
Tre netter på tog
Indalecio reiste fra Vigo til Oslo med tog i tre døgn på tredje klasse med en trebenk som seng.
– Vel fremme i Oslo så vi at våre norske sjefer ventet på stasjonen, uten engang å vitehvem vi var. Selskapene hadde folk på plattformene som pekte ut folk de mente var av interesse. Vi nyankomne fikk høre at sjøfolk fra Nordvest-Spania var de mest ettertraktede, fordi de hadde et godt rykte på seg. Jeg fikk entre et skip allerede dagen etter ankomsten min til Oslo. Som utenlandsk arbeider fikk man tildelt en jobbpost man var overkvalifisert til.
Likevel var opplevelsene sett under ett positive. Indalecio begynte å jobbe som maskingutt. Hans første tur var til California, et sted hvor han vurderte å bosette seg.
– Til slutt bestemte jeg meg for å bli igjen på båten. For meg virket nordmenn som seriøse og reale folk. I Spania på den tiden var det vanskelig å få en godt betalt jobb, og det var mye korrupsjon. I de norske skipene var det også flat struktur mellom sjefene og de ansatte, og ting ble gjort på ordentlig vis.
Jobbet for Fred Olsen
I ni år jobbet altså Novas for ulike norske skip, alle eid av Fred Olsens rederi.
– Jeg ville nok i etterpåklokskap ha slått meg ned i Norge, men når du er ung så tenker du ikke på pensjon, eller på hva som vil skje når du blir eldre.
– Hva slags kontrakter hadde dere? Har dette noe å si for hvorfor den norske staten ikke vil gi dere denne pensjonen?
– Kontraktene var alle udefinerte. Når du selv ville, kunne du forlate båten og samle et sluttoppgjør. Hvis du tok noen dager eller uker fri, kunne du søke om igjen å bli med et eller annet skip, og en ny kontrakt kunne signeres. Sluttoppgjøret kunne ofte være mer enn det man forventet. Ærligheten og redeligheten sto i fremste rekke, og derfor er det for meg vanskelig å finne noe som helst forklaring på hvorfor den norske staten behandler oss nå som de gjør.
– Hadde ingen pensjonsavtale
En av de viktigste grunnene til at Norge nekter å betale pensjonspenger til spanske sjømenn, er at Spania ikke hadde noen pensjonsavtale med Norge på den tiden Novas og andre spanske sjømenn jobbet på norske skip. Først på 90-tallet ble det inngått en avtale mellom de to landene.
– Vi reiste og bodde på egenhånd, og fikk ikke økonomisk støtte av noen. Men jeg betalte min skatt til Norge hver måned i ni år. Andre spanske arbeidsinnvandrere som jobbet i tyske og nederlandske skip får en pensjonsandel fordi de to landene godkjenner denne “uoffisielle skatteinntekten”. Men det gjør tydeligvis ikke Norge.
Krever sin rett
Anslag viser at opptil 12.000 spanske eks-sjømenn er i samme situasjon som Indalecio. Mange er svært gamle eller har gått bort, mens enkelte overlever på svært lave pensjoner fra annet skipsarbeid.
For seks år siden samlet en gruppe seg rundt organisasjonen Long Hope. Organisasjonen ble født med optimisme og rettferdighetsfokus. Blant annet har man tatt saken om pensjon opp til høyeste hold, til EU-domstolen i Strasbourg.
– Vi hadde høye forhåpninger når en politiker i PSOE, den spanske sosialistpartiet, Antolín Sánchez Presedo, tok klagen vår opp til EU-nivå. Men de gjentatte avslagene fra den norske regjeringen, gjorde at han trakk seg fra denne prosessen, noe som naturlig nok var et hardt slag for oss. Så kom andre inn som brakte entusiasme og nye ideer.
Får norsk hjelp
Long Hope fikk nemlig tak i den norske advokaten Øivind Østberg, som er i dag ansvarlig for å føre søksmålene mot de norske institusjonene.
Grunnene som den norske staten gir for å ikke betale pensjonene er ifølge Indalecio vage og uklare.
– Her oppgir man blant annet “rar bruk av etternavn”, noe som kan ifølge norske myndigheter konstituere svindelforsøk, og det faktum at seilerne aldri jobbet “på norsk jord”, men på norske skip i internasjonalt farvann. Østberg får også høre argumenter om at sjømennene foretrakk å samle full lønn og ikke betalte skatt, noe som vi føre til en svært vanskelig kartlegging av hver bedrift og hver arbeidstaker.
– Jeg tviler sterkt på at rederiene, med tanke på den seriøsiteten de hadde den gang, kunne la oss utenlandske sjømenn få full lønnsutbetaling uten skatt, legger han til.
Skuffet over egne myndigheter
– Hvordan har det vært med hjelp fra den spanske staten i denne saken?
– De lokale myndighetene i Galicia og sentralmyndighetene i Madrid har ignorert oss helt fra begynnelsen. Heller ikke de lokale mediene har vist noe nevneverdig interesse for saken. Vi får ingen offentlig støtte eller hjelp med saken, og kjemper denne kampen på vår egen regning.
På mange måter kjemper Long Hope en forgjeves kamp. Men likevel står de på. Hver måned holder de markeringer for å vise at de finnes. Novas og andre eks-sjømenn har stått utenfor det norske konsultatet i Vigo, holdt nettaksjoner på change.org og tatt kontakt med statsminister Erna Solberg.
Gode minner, sur nåtid
For til tross for frustrasjonen med norske myndigheter og de gjentatte avslagene om pensjonsutbetaling, handlet jobben for Indalecio og andre spanjoler på norske handelskip om stolthet. Ivrig viser han oss dokumentene og kontraktene, som han har igjen som minne fra det han ser på som lykkelige år.
– Jeg har svært gode minner. Vi som kom fra Spania, var vant til å ikke kreve noe, jobbe, holde kjeft og nærmest godta å bli pisket på arbeidsplassen. Så kom vi til et moderne land hvor vi fikk jobbe og tjene penger. Så skuffelsen over hvordan norske myndigheter har agert overfor oss, er desto større
For noen dager siden annonserte Long Hope at 206 av sine medlemmer har besluttet å føre saken i en norsk domstol. Kanskje blir dette det endelige oppgjøret Indalecio snakker så varmt om. Dommen kan falle i løpet av året. Men posisjonen fra norske mydigheter i denne saken forblir foreløpig den samme.
Men hvem vet? Kanskje kan en båtlast med norske skattepenger seiler sørover mot Spania i nærmeste fremtid.
Fotonote: Utrop tok kontakt med Arbeids- og sosialdepartementet for å følge opp saken og få en kommentar fra arbeidsminister Anniken Hauglie. Seniorrådgiver i presse- og kommunikasjonsseksjonen i Arbeids- og sosialdepartementet, Morten Dagre svarte følgende i en e-post:
– Vi viser til din henvendelse vedrørende pensjon til spanske sjøfolk. Statsråden har ingen kommentar til denne saken.
Opprinnelig publisert på Radio Latin-Amerikas hjemmeside februar 2016. Republisert av Utrop etter avtale med radiokanalen. Oversettelse og tilrettelegging: Claudio Castello
