De fleste av migrantene som har søkt tilflukt i den mexicanske grensebyen Ciudad Juarez har flyktet fra Mellom-Amerika. Men det er også et økende antall mexicanske familier som har flyktet hit. De kommer fra områder preget av narkotikabanders terrorisering og væpnede konflikter.
Casa Oscar Romero er en av leirene, oppkalt etter den høyt aktede erkebiskopen Oscar Romero fra El Salvador. Han var kjent for å vie sitt liv til de fattige og etter sin død ble han gjort til helgen av pave Frans.
Mange foreldre her ser ingen vits i å prøve å få barna sine inn på en skole i Mexico, der de ikke planlegger å bli boende. Offentlige skoler kan også være motvillige til å ta inn disse barna, fordi det er krever en del papirarbeid, som kanskje er forgjeves når familiene drar sin vei. Lærerposter som opprettes kan også plutselig bli overflødige.
– Det er mange utfordringer å skulle fremme utdanning til barn av migranter, forteller Paola Gómez til nyhetsbyrået AP. Hun jobber med utdanning for UNICEF i Mexico.
UNICEF gir økonomisk støtte til studiesenteret Casa Kolping – som har et pilotprogram for å sikre migranter et skoletilbud.
De katolske krisesentrene har derfor inngått samarbeid med lærere. De tilbyr trygg transport til blant annet studiesenteret Casa Kolping, eller de kjører lærere til migrantsentrene.
– Barna bør bli integrert i utdanningssystemet. Det er viktig for å bygge selvtillit, sier Teresa Almada, som driver Casa Kolping.
Det er også viktig at familiene føler at de ikke er i et fiendtlig område, legger hun til.
En stund etter at skoleprogrammet startet i oktober i fjor, oppfordret lærerne foreldre til å bli med barna sine i klasserommene. Målet var å bygge opp større trygghet og tillit.
Blant en av dem som ble med, er Lucia, en alenemor til tre. Hun og barna flyktet fra den mexicanske delstaten Michoacán etter at et narkotikakartell tok over innhøstingen og alt de hadde. Hun vil ikke stå fram med fullt navn av sikkerhetshensyn.
– Utdanning er svært viktig for at barna kan utvikle seg som mennesker, og for at de skal kunne takle utfordringene livet gir, sier Lucia, mens hun lager frokost på det lille felleskjøkkenet på krisesenteret Casa Oscar Romero, der familien hadde bodd i ni måneder.
Datteren hennes, åtte år gamle Carol, har allerede tatt på seg både ansiktsmasken og ryggsekken – klar til å løpe til skolebussen.
– Lærer, jeg er her fordi de drepte foreldrene mine. Det er slike fortellinger lærer Samuel Jimenez hører. Han underviser i senteret Buen Samaritano, der det bor rundt 70 migranter, halvparten av dem mindreårige.
– Men når de er her på skolen kan vi gi dem en fristund, de kan glemme traumene for en stund, sier han.
Lærere har også utfordringer med å undervise elever som verken kan lese eller skrive. Flere av skolebarna har ikke engang spansk som førstespråk, men snakker et av de mange urfolksspråk som finnes i Mexico og Mellom-Amerika.
– Vi står overfor alle slags utfordringer, mange bare ligger langt på etterskudd når det gjelder undervisning, forteller Yolanda Garcia ved Casa Kolping.
– Men det store flertallet har svært lyst til å gå på skole og lære. De har savnet skolen. Det er sterkt å se dem få skolebøkene sine. Noen sier også rett ut at det er så deilig å kunne gå på skolen og lære ting.
Det er 12 år gamle Victor Rodas fra voldsherjede Honduras et eksempel på. Klassen hadde fått en geometrioppgave. Mens de andre i klassen sitter bøyd over oppgaven, løper Victor plutselig fram til læreren.
– Jeg vant, jeg er ferdig alt, stråler han.
