Foto: Oslo Freedom Forum
- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
Utrop møtte den canadisk-iranske journalisten, filmskaperen og menneskerettighetsaktivisten til en kort prat under hans besøk på Oslo Freedom Forum i sommer.
Bahari, som bor i London, jobbet blant annet i årene 1998-2011 som reporter for Newsweek. Han jobber også i perioder i fødelandet Iran som internasjonal korrespondent. Han opplevde de “myke” årene under den reformvennlige presidenten Khatami, og de “harde” under den konservative Ahmedinajad. I 2011 publiserte han bokmemoarene Then They Came for Me, som blant annet tok for seg de 118 dagene han var i iranske myndigheters forvaring i 2009, i etterkant av presidentvalget i Iran samme år.
Bahari ble arrestert og fratatt pass og presseakkreditering. Under oppholdet i det beryktede Evin-fengselet ble han slått og utsatt for psykisk tortur, før han ble løslatt og kunne reise til London.
Religionsutøvelse er personlig, og enkeltindivider har rett til å være religiøse, ikke-religiøse, ateister, muslim, jøde eller hva som helst.
– Opplevelsen av å treffe så mange likesinnende her i Oslo, som kjemper for menneskerettigheter verden over, har vært svært givende. Jeg ser det som viktig å utveksle historier og fortellinger.
Bahaienes venn
Et av hjertesakene for Bahari er religiøse minoriteters situasjon, da særlig i fødelandet Iran, hvor han er kjent som forkjemper for bahai-religionen.
– Jeg er ikke bahai selv, men ser deres kamp for aksept og selvhevdelse som viktig. Jeg støtter denne gruppen fordi Iran behandler bahaiene som annenrangsborgere. For Iran er det viktig at bahaiene respekteres som fullverdige borgere, med rett til å praktisere sin religion. Et av tegnene på et fritt samfunn er at minoriteter har rett til å være det de er, og derfor kjemper jeg for denne minoritetsgruppen.
– Er minoritetsrettigheter spesielt viktige?
– Ja, både på verdensbasis, men spesielt viktige i et land som Iran, hvor det har vært vanskeligere å etterfølge slike. Hvis flertallet aksepterer mindretallets rettighetsbehov vil man få et bedre samfunn. Et samfunn som er mer tolerant, mangfoldig og produktivt. Jeg sier ikke dette for å virke altruistisk, men fordi dette handler om noe helt grunnleggende.
En nesten umulig kamp
Kampen for en svært utsatt minoritet har kostet Bahari mye.
– En kan egentlig ikke sammenlikne kampen for minoritetsrettigheter i Europa med samme prosess i Iran, spesielt når visse grupper ikke ses som en del av landet eller staten, og hvor kun tre minoritetsreligioner, jødedom, kristendom og zoroastrianisme, i tillegg til sunni-islam er “offisielt tolerert” av den islamske republikken, hvor majoriteten er shia-muslimsk. I de fleste land i Europa fungerer minoritetsvernet, selv om det skjer overtramp, og selv om minoriteter utsettes for hets og angrep.
– Vil du si at det er de samme mekanismene bak antisemittisme som muslimhat? Eller finnes det forskjeller?
– Jeg tenker at når folk er i en stresset en posisjon vil det finnes demagoger som vil utnytte folks genuine bekymringer for å komme med trøst, komme med lette løsninger, og finne syndebukker. Folk som er antisemittiske vil ofte uttrykke og vise muslimhat, og omvendt.
Religion som personlig størrelse
I en stat med toleranse og minoritetsvern er staten nødt til å være garantist for frihet for religiøs utøvelse. Samtidig må man kunne balansere dette opp mot individrettighetene, argumenterer Bahari.
– Religionsutøvelse er personlig, og enkeltindivider har rett til å være religiøse, ikke-religiøse, ateister, muslim, jøde eller hva som helst. Jeg ser for meg en balanse, hvor enkeltindividet på den ene siden ikke kan påtvinge sin religion på staten eller samfunnet, og hvor samfunnet på den andre siden ikke skal påtvinge sine verdier på enkeltindividene. Staten må være en sekulær garantist som sørger for en slik balanse, og for at loven blir overholdt.
Sakset fra hans tale under Oslo Freedom Forum:
“For ni år siden gjorde fangevokterne mine sitt beste for å stilne meg. Og siden dengang har jeg gjort mitt beste for å være mest mulig frittalende. Hovedformålet med isolatforvaring er å frata fanger for sanser, og å avkappe dem mentalt. Og likevel kan dette også være en erfaring som bemektiger. Etter at du blir løslatt innser du hvilke indre krefter du har, og du kan bruke disse indre kreftene til å beseire fangevokterne…
…Og derfor har jeg siden min løslatelse fra Evin-fengselet vært på en reise, hvor jeg har fått nye venner og gjenoppbygget livet mitt, ikke bare som journalist og filmskaper, men også som aktivist. For å være helt ærlig ville jeg aldri være en aktivist. Men etter løslatelsen, som kom som følge av en fantastisk kampanje av familie, venner og kolleger, føler jeg det som min plikt å hjelpe de som sitter fengslet i Iran og andre land i verden.”
