Foto: metropolico.org
Hva om de modellene vi bruker for å forstå politikk, ikke lenger gir en god beskrivelse av virkeligheten? spør hun seg i et intervju på nettstedet for Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo.
– Våre lokalvalg kan for eksempel forstås bedre med kunnskap fra India. Sammenlikning gir et friskt, nytt perspektiv på hva ulike partier betyr og hvordan de oppfører seg.
Jensenius, som er nyansatt forsker og statsviter ved UiO og årets vinner av Nils Klim-prisen, har nesten ikke tid til å trekke pusten når hun snakker om sine mange pågående prosjekter.
Et av målene våre er å forstå mer om hva stemmegivning avhenger av; handler det mer om partienes politiske ståsteder, eller om hvilket parti som er best til å få gjennomført det alle vil?
Indisk politikk er hjertebarnet, sammen med likestilling. India har over en milliard innbyggere, hver av delstatene er større enn mange europeiske land og variasjonen er enorm, sier hun. Dette gjør landet svært interessant for en statsviter. Jensenius snakker både hindi og spansk og er engasjert i forskningsprosjekter på flere kontinenter, blant annet i India, Mexico, Japan og USA.
Hvor lojale er egentlig velgere?
Akkurat nå er den unge forskeren i ferd med å ferdigstille helt fersk forsking om India, hvor hun bruker data fra over 400.000 landsbyer i to valgperioder.
– Det er svært spennende å jobbe med dette, for vi har lite informasjon om hvordan velgere oppfører seg på landsbynivå, hva påvirker dem egentlig?
Boken kommer snart, og i den vil Jensenius blant annet vise hvilke mønstre vi nå ser i stemmegivningen i India.
– Forventer vi for eksempel at velgere skal bytte parti ved hvert valg? Og er det slik at nabolandsbyer stemmer på samme måte? Dette kan gi oss innsikter som er interessante for valget i India neste år.
Stemmegiviningens formål
Men også våre hjemlige partier kan ha noe å lære her, fremhever hun:
– Et av målene våre er å forstå mer om hva stemmegivning avhenger av; handler det mer om partienes politiske ståsteder, eller om hvilket parti som er best til å få gjennomført det alle vil?
Hvis alle for eksempel vil ha et sykehus, så står den politiske konkurransen om hvem som er best til å bygge nettopp sykehus. Dette er annerledes enn om fokuset hadde vært på forskjellige ideologiske spørsmål, som om det bør bygges skoler eller sykehjem i stedet, forklarer Jensenius.
– En av tingene vi ser er at hvis vi har den første typen konkurranse, så vil vi få store endringer i stemmegivning fra valg til valg. Nye partier uten så fastlåste programmer har frihet til å gå inn på andre partiers territorium og konkurrere om deres tradisjonelle saker. En lokal sykehusdebatt kan slik velte et sittende parti.
Nytt blikk på politiske partier
Jensenius er inderlig opptatt av mye, blant annet hvordan indisk politikk kan belyse og utfordre vestlig teorier om statsvitenskap.
– Innsikter fra India burde brukes her, både i politisk teori og praksis. Statsvitenskapelige modeller for hvordan velgere og partier oppfører seg, passer ofte ikke helt! Mange modeller er blant annet basert på at landene har et fungerende partisystem, men i store deler av verden er partiene ikke så godt organiserte.
Erfaringer fra utviklingsland vil derfor gi en mye større forståelse for den rollen partiene faktisk spiller, utdyper Jensenius.
– Vi kan for eksempel forstå mer av hva som egentlig skjer når en tradisjonell partistruktur bryter sammen og vi får både utbryterpartier og temaspesifikke partier.
Kvotering av kvinner og minoriteter
Et annet tema Francesca Jensenius jobber mye med, er kvotering.
– I Norge har vi en del diskusjoner om kvotering av kvinner, i politikk, styrer og jobber. I resten av verden er det også mye fokus på kvotering av minoriteter, forklarer Jensenius.
Og dette er to forskjellige ting, presiserer hun:
– Kvoterer vi noen fordi de har samme politiske profil, men er blitt systematisk ekskludert, som er typisk for kvinner? Eller vil vi kvotere inn en gruppe som på grunn av deres historie og levemåte har helt andre politiske meninger? Sagt på en annen måte; er målsetningen å hindre systematisk ekskludering, eller å endre den politiske debatten?
Hun ser dette som to veldig forskjellige mål, hvor man ikke kan forvente at et og samme tiltak skal oppnå begge deler.
– Ofte forventer folk at kvinner og minoriteter skal oppføre seg helt annerledes i politikken enn andre, og blir skuffet om det ikke skjer en reell endring i den politiske debatten. Men kvinner er jo fra hele det politiske spekteret, så flere kvinner vil ikke nødvendigvis endre politikken, sier forskeren.
Små, viktige endringer
Jensenius har allerede skrevet en bok om kvotering av minoriteter i indisk politikk, men vil gjerne skrive mer om bruken av kvotering, og gjerne med flere eksempler fra utviklingsland. Spørsmålet er hva slags faktiske konsekvenser det får når vi kvoterer ulike grupper på ulike måter. Hun bruker et eksempel fra Norge:
– Når det gjelder arbeidet med å få flere kvinner inn i styrer, er ikke målet først og fremst å endre avgjørelsene som tas, men å hindre en systematisk ekskludering. Dette burde være lite kontroversielt, for styrenes praksis vil ikke endres i stor grad.
Jensenius er opptatt av de små, men viktige endringene.
– Forskning viser at du ikke får store, systematiske endringer ved en slik type kvotering, men du får små endringer i holdninger og oppførsel. Når du jobber med folk fra en annen gruppe, så reduseres fordommene dine. Når du har kvinner og representanter fra minoritetsgrupper til stede i et rom, vil både debatten og tonen endres.
Slike små ringvirkninger er viktige, sier statsviteren, men er vanskelige å måle og går ikke så fort.
– I Norge har vi hatt en gradvis inkludering av kvinner i politikken, og nå er det ingen som synes det er rart med kvinnelige politikere. Så holdninger og stereotypier har blitt endret, men det har tatt lang tid, sier forskeren.
