Robert Calabretta var 34 år da han møtte sine biologiske foreldre for første gang. Nesten hele livet hadde han trodd at foreldrene i Sør-Korea hadde overlatt ham til adopsjon i USA.
Sannheten kom imidlertid for en dag da han endelig ble gjenforent med dem: I 1986 ble de fortalt at barnet deres hadde en alvorlig sykdom. De trodde sønnen ikke hadde overlevd.
Calabretta-familien tilhører en voksende gruppe ofre som nå står fram, skriver nyhetsbyrået AP. De forteller om et system de anklager for å lete etter barn til potensielle foreldre – i stedet for å lete etter foreldre til sårbare barn.
Fortellingene deres har rystet den internasjonale adopsjonsindustrien. En rekke europeiske land, deriblant Norge, har tatt et oppgjør med adopsjonsvirksomheten i Sør-Korea.
Hundretusener adoptert
Sørkoreanske og vestlige myndigheter samarbeidet om å sende 200.000 koreanske barn til foreldre i Vesten.
AP og redaksjonen i TV-programmet Frontline PBS har dykket ned i problematikken og intervjuet over 80 adopterte, og i tillegg gjennomgått tusenvis av dokumenter.
I mange saker dokumenteres det hvordan barn ble kidnappet på gata i Sør-Korea før de ble adoptert til andre land. Foreldre ble fortalt at deres nyfødte barn var døde eller for syke til å overleve. Dokumentene de fikk se, var forfalsket for å gi barna en ny identitet som adoptivbarn.
Denne praksisen foregikk angivelig med velsignelse fra sørkoreanske myndigheter. Ifølge AP var ikke myndighetene bare klar over den uetiske barneeksporten, de vedtok også lover for å legge til rette for utsendelsen av barn de anså som uønskede.
Den sørkoreanske regjeringen har ikke ønsket å svarer på spørsmål fra AP om hvorvidt de erkjenner ansvar for fortiden og sier granskningskommisjonen de har satt ned må få fullføre sitt arbeid. Landets helsedepartement har imidlertid erkjent i en uttalelse at det skyhøye antallet adopsjoner på 1970- og 80-tallet muligens var drevet av en intensjon om å redusere velferdsutgifter som følge av kutt i utenlandsk bistand.
Korea-krigen
I Sør-Korea vokste adopsjonsindustrien fram i kjølvannet av Koreakrigen på 50-tallet. I etterkant tok USA imot barn som ble født av koreanske mødre med vestlige soldater som fedre.
Mens Sør-Korea kjempet for å komme seg ut av fattigdom i etterkrigstiden, fortsatte landet å benytte seg av private adopsjonsbyråer som et slags sosialt sikkerhetsnett. Praksisen innbrakte millioner av dollar, og myndighetene sparte penger på å ikke bygge opp egne ordninger for barnevern.
I Vesten ble P-pillen etter hvert utbredt, og kvinner valgte selv når de ville ha barn. De kunne også ta abort. Tilfanget av adoptivbarn ble dermed kraftig redusert.
Sørkoreanske myndigheter så adopsjoner som en mulighet til å kvitte seg med barn av fattige og enslige mødre. Da tilgangen på krigsbarn stoppet opp, ble det nødvendig med et påfyll i «eksporten».
I et internt dokument fra den Genève-baserte organisasjonen Social Service som stammer fra 1966, mistenkes Sør-Koreas regjering for å vurdere adopsjonsbyråer ut fra hvor mye penger de bringer inn, ikke etter barnas beste.
«Babyfabrikk»
Patricia Nye var leder for Øst-Asia-avdelingen i International Social Service (ISS) på 1970-tallet. Hun spilte en viktig rolle i å belyse de problematiske aspektene ved internasjonale adopsjoner fra Sør-Korea.
I et notat fra 1976 konkluderer hun med at med at Sør-Koreas regjering er «totalt ansvarsløs».
– Dette er veldig nært en skandale. Denne masseeksporten av barn fra Korea har blitt kalt en babyfabrikk, skriver Nye.
Hun kritiserte sterkt hvordan adopsjoner fra landet foregikk, og sa blant annet til BBC at situasjonen var ute av kontroll.
Hun var spesielt bekymret for at adopsjonsbyråene ikke fulgte etiske standarder, og at barn ofte ble uriktig registrert som foreldreløse for å lette adopsjonsprosessen.
Degenerert til trafficking-institusjon
Holt Children Services var ett av fire adopsjonsnettverk som ble godkjent av regjeringen. I 1988 skrev det sørkoreanske helsedepartementet følgende om Holt:
– De sosiale velferdsinstitusjonene har mistet sitt moralske kompass og har utviklet seg til å bli institusjoner for menneskehandel.
Et tilsyn avdekket året etter at Holt hadde gjennomført nær hundre ulovlige transaksjoner til sykehus i løpet av et halvt år.
En tidligere ansatt i Holt forteller at hun hele tiden fikk beskjed om å arbeide fortere. Hun var ansatt fra 1979 til 1984. Hun overbeviste seg selv om at hun reddet barn.
– Adopsjonsbyråene saumfarte landsbygda i jakten på barn. De gjorde ingen innsats for å bekrefte om barna faktisk var foreldreløse.
Dokumenter fra 1980 til 1987 viser at 90 prosent av barna som ble adoptert bort, hadde kjente slektninger. Antallet barn som ble adoptert til utlandet, var mer enn ti ganger høyere enn politiets oversikt over forlatte barn.
Reformer
Dokumentene AP har gått gjennom, viser at koreanske myndigheter var klar over de uetiske sidene i bransjen.
Møtereferater fra 1982 viser at Helsedepartementet var opptatt av å forbedre adopsjonspraksisen for å unngå assosiasjoner til menneskehandel, selv om målet var å øke antallet adopsjoner.
Reformer ble gradvis implementert som respons på kritikk, spesielt angående utilstrekkelig dokumentasjon og tilfeller der barn ble adoptert uten foreldrenes godkjennelse.
Myndighetene har strammet inn adopsjonslovgivningen, innført krav om registrering av barn før adopsjon, og forsterket støtten til økonomisk sårbare familier for å minske presset om utenlandsadopsjon. Det har også vært en økt innsats for å fremme innenlandsadopsjon.
Til tross for reformene, vedvarer kritikken, særlig fra adopterte som opplever utfordringer med å finne informasjon om sine biologiske røtter. Sørkoreanske myndigheter har delvis erkjent de etiske problemene knyttet til fortidens adopsjonspraksis, men noen mener at myndighetenes innsats ikke går langt nok.
(©NTB)
