– Frankrike mente lenge at integrasjon av innvandrere skulle være et «naturlig» resultat av å bo og leve i fransk kultur, og følgelig ikke noe som skulle stimuleres med spesifikke tiltak. Denne tilnærmingen, som de senere årene har blitt modifisert, er en arv fra de prinsippene som sprang ut av den franske revolusjonen: Målet om å skape et samfunn basert på frihet og likhet. Denne målsettingen skulle realiseres i forhold til innvandrere ved en gradvis assimilering, påpeker Jan-Paul Brekke og Grete Brochmann, forskere ved Institutt for samfunnsforskning skriver i en kronikk i Dagbladet.
Her er et sammendrag av kronikken:
Grupper som har kommet senere, i første rekke nord-afrikanere, blir oppfattet som vanskeligere å innlemme i det franske. Fortolkningene av årsakene til dette varierer fra å legge skylden på innvandrerne selv, til å vurdere mottakersamfunnet som mer lukket i forhold til de nye gruppene enn tidligere.
På begynnelsen av 1990-tallet ble det innført nye lover som i sterk grad modifiserer innvandreres rettigheter når det gjelder naturalisering. Innvandring diskuteres i dag i stigende grad som et «sikkerhetsproblem», og blir satt i sammenheng med en rekke sosiale og politiske belastninger som terrorisme, kriminalitet, narkotika og vold.
Hvis likhet er et stikkord for den franske løsningen, så er forskjellighet nøkkelordet i nabolandet England. Her har man ikke ønsket at en nasjonal monokultur skulle gå på bekostning av særtrekk ved dem som kommer til landet. I stedet har myndighetene forholdt seg til nykommerne som avgrensede etniske grupper – som minoriteter. Man har støttet organisasjoner og aktiviteter som har fremmet deres egenart. Innsatsen har vært rettet mot grupper med spesielle behov i forhold til majoriteten.
I de skandinaviske landene finner vi en tredje modell. Her brukes også ordet integrasjon, om enn i en litt annen betydning enn i Frankrike. Hvis den franske politikken satset på «likhet» og den britiske hadde fokus på «forskjellighet», så ønsker vi begge deler her i nord. Her betyr ordet integrasjon noe annet enn i Frankrike. I prinsippet mener man at innvandrere og majoritetssamfunnet gjensidig skal tilpasse seg hverandre.
Likhet med majoriteten skal fremmes gjennom en universalistisk velferdspolitikk i kombinasjon med konkrete tiltak som f.eks. språkundervisning. «Positiv diskriminering» har blitt ansett som et nødvendig midlertidig redskap for å fremme sosial tilpasning. Samtidig skal forskjelligheten respekteres. Er det så denne både-og holdningen som er løsningen?
Kritikken av integrasjonspolitikken i Norge og Sverige, og ikke minst i Danmark, har vært hard. Særtiltak har en tendens til å være kontroversielle fordi de utfordrer likhetstenkning og rettferdighetsbetraktninger i de forskjellige velferdsstatene.
Men vi kan likevel med en viss trygghet slå fast at de franske bilbålene er lite sannsynlig å oppleve i dagens Norge.
Marginaliseringen er ikke like omfattende og utsiktene ikke like håpløse. Tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at det går bedre med lengre botid. Like fullt: Kombinasjonen sosial nød og minoritetsstatus kan være eksplosiv i mange sammenhenger. Alle feilgrepene i Europa vitner om at dette er vedvarende spenninger som kan antennes også i hjemlig sammenheng hvis man ikke lykkes i det langsiktige integrasjonsarbeidet.
