Foto: Wikipedia
Hva er galt med integreringsdebatten? er en sakprosabok utgitt første gang våren 2021. Forfatteren tar for seg debatten om integrering i Norge og prøver i en essayistisk stil å undersøke hva denne stadig tilbakevendende debatten egentlig omhandler. I boken er det både nærstudier av konkrete tekster og utforskende ideer om hva det vil si å være norsk. |
Jeg kaller det norskheten, denne ideen om hva det vil si å være norsk. Men det er litt vanskelig å si hva norskheten er fordi det ikke nødvendigvis er én ting.
Noen snakker om norske verdier, andre om å gå tur i marka til fots eller med ski på beina. Brunost, vaffel og kaffe kan også dukke opp. Eller 17. mai. Den norskeste av alle norske dager.
For meg er norskheten forestillingen om et fellesskap som både finnes og ikke finnes. Noen dager, noen skikker og noen situasjoner kan oppleves som veldig norske, mens andre ganger kan jeg tenke noe sånt som «bor vi i samme land, vi to?» Men mange er opptatt av norskheten, mange skriver og snakker om å være norsk i ulike sammenhenger.
En forestilling om norskhet finner vi i Lily Bandehys blogg på Nettavisen, publisert noen dager før nasjonaldagen 17. mai 2018, under tittelen «Vær så snill, ikke vann ut 17. mai» (Bandehy, 2018). Tittelen oppsummerer i stor grad hva blogginnlegget handler om. Bandehy begynner teksten sin med en appell til de som bor i «det nydelige, fredelige Norge». Deretter følger en rekke eksempler på hva nasjonaldagen ikke skal vannes ut med. Det er «bunad med hardangerbrodert hijab», det er «telemarksbrodert burka», det er «pakistanske og andre lands flagg» og det er «halalpølser».
Bandehy er redd for at slikt som er nevnt her vil utvanne nasjonaldagen og det den representerer. Etter denne oppramsingen av hva som kan komme til å utvanne 17. mai, og en appell om å ikke la det skje, går hun videre med å peke på ulike verdier vi tross alt feirer på nasjonaldagen. Hun trekker frem ord og begreper som «samhørighet, tilhørighet og likestilling.».
I tillegg trekker Bandehy frem «frihet til å være norsk», og i forbindelse med grunnloven fokuserer hun på «menneskerettigheter og rettferdighet i dette landet.». Her kan man altså se at Bandehy begynner med å peke på hva som ikke er norsk, som kan oppsummeres med hijab, burka, andre lands flagg og halalpølser. Disse fire tingene defineres dermed i blogginnlegget som utenfor norskheten og kan derfor heller ikke, hvis man følger logikken Bandehy legger opp til, være en del av nasjonaldagsfeiringen.
Når bloggforfatteren i neste åndedrag ramser opp hva som jo faktisk feires på 17. mai, og trekker frem verdier jeg tror de aller fleste vil slutte seg til, skapes en motsetning mellom hijab, burka og halalpølser på den ene siden, og likestilling, frihet og tilhørighet på den andre siden. Disse ulike tingene, eller symbolene, framstår dermed som uforenlige. Sagt med andre ord, bruker du hijab og spiser halalpølser, blir du aldri norsk.
Hva det vil si å være norsk defineres utvetydig og kategorisk i innlegget til Bandehy, og ekskluderer de som går med hijab eller burka og de som spiser halalpølser, fra å være en del av fellesskapet, en del av det norske «vi». Slik som vi spiser svin og drikker alkohol i Norge, spiser vi IKKE halalpølser på 17. mai. Summa summarum er «frihet til å være norsk» det å slippe halalpølser, og de som går med hijab eller absolutt vil at pølsene skal være halal, ekskluderer, ifølge denne logikken, seg selv fra fellesskapet. Indirekte sier man at alt ansvaret for eller plikten til å bli integrert ligger hos «den andre», og hvis «de» ikke vil gjøre som «oss» kan de skylde på seg selv.
Det er en maktdemonstrasjon som tydeliggjør det sosiale og moralske hierarkiet i samfunnet. I dette hierarkiet står «vi», som representanter for det norske og majoriteten, over «dem» som er utenfor denne norskheten, altså minoriteten.
Dette maktperspektivet har også Marianne Gullestad belyst i boken Det norske sett med nye øyne (2002). Bevisstheten om et slikt maktperspektiv er ofte fraværende i norske integreringsdebatter. Ofte får utspill, mye motstand. Men altfor sjeldent kommer det noe konstruktiv ut av reaksjonene. Som regel blir det ene spissede utspillet møtt av et annet spisset utspill. Det er vår tids medieverdens bakside. Alt skal gå fort, alt skal være tabloid. Utspill skal generere likes og delinger, hjerter og tomler i været.
Men vi må se integreringsdebatten med et maktanalytisk blikk, for å forstå hva enkelte politikere og skribenter egentlig gjør gjennom sine utspill og innlegg. Meg selv inkludert, får jeg vel legge til. Dette er selvsagt ikke gjort i en fei, det krever en del av oss som borgere, som samfunnsdebattanter og politiske aktører.
Integreringsdebatten handler i vår tid først og fremst om integrering av innvandrere og deres etterkommere. Utenforskapet eller skillet som ofte skapes og kommuniseres i integreringsdebatten gjennom bruk av ord som «oss» og «dem», forsterkes i tillegg også når samtalene og debattene handler om etterkommere av innvandrere. Denne forsterkingen og bekreftelsen av at barn av innvandrere ikke er en del av det norske gjøres gjennom bruk av begreper som vektlegger utenforskap. Når barn av innvandrere som er født og oppvokst i Norge, som vi må anta er sosialisert inn i de kulturelle rammene for det norske samfunnet, likevel omtales av politikere, forskere og media generelt som «andregenerasjonsinnvandrer», eller sies å ha «innvandrerbakgrunn», eller det enda mer vage «flerkulturell bakgrunn», bekrefter og opprettholder man annerledesheten også for de generasjonene som er født og oppvokst i Norge. På denne måten avgrenses det å være norsk til noe essensielt, noe iboende som ikke kan læres, men noe man er født med.
Hvis dette er tolkningsrammen for hva det vil si å være norsk, er integreringsdebatten på mange måter fåfengt og meningsløs. Hvis avstamning teller mer enn frivillig tilslutning og bosted, blir premisset for integreringsdebatten at «de» ikke kan bli som «oss». Gullestad påpeker også dette når hun skriver at det er «en økende interesse for felles kultur, avstamning og opprinnelse, på bekostning av de sivile og politiske aspekter ved oppnådd statsborgerskap.» (Gullestad, 2002, s. 21). Dette fokuset forsterker skille mellom «oss» og «dem», det skaper en forestilling om å være norsk som blir (nesten) umulig å bli en del av, uansett hvor hardt man prøver.
Men hvis man ser på integreringsdebatten som en arena for å skape og bevare det norske, at det primære formålet med debatten er å si noe om hva det vil si å være norsk, så oppfyller den sin bevisst eller ubevisst tenkte funksjon, men da er også formålet noe helt annet enn det som synes å være uttalt.
I Bandehys blogginnlegg blir umuligheten av integrering også tydelig uttrykt når hun skal begrunne sine synspunkter mer utdypende. Da blir leseren presentert for følgende:
Denne historiske begivenheten skjedde ikke i Karachi eller Addis Abeba. Det skjedde i Norge og skal feires med bare norske flagg, med norsk musikk og norske bunader. Grunnloven fra 1814 ble skrevet av norske utvalgte folk som Georg Sverdrup, ikke Ali, Fatima eller Rahila. (Bandehy, 2018).
Her avgrenser Bandehy, først sted til «i Norge», og gjentar ordet «norsk» tre ganger i neste setning hvor hun knytter det til flagg, musikk og bunader. Dette er kjente og ofte brukte symboler på norskheten. Men det som skjer i neste setning er etter min erfaring mindre vanlig. Grunnloven, som jo ganske tidlig i teksten til Bandehy er etablert som viktig i Norge, får vi her vite, er «skrevet av norske utvalgte folk som Georg Sverdrup, ikke Ali, Fatima eller Rahila.» Grensen for det å være norsk trekkes altså ved Georg Sverdrup. Folk som Ali, Fatima eller Rahila presenteres som en motsetning til Georg Sverdrup og dermed som en motsetning til det norske.
Jeg er litt usikker på hvordan man skal lese dette, men det kan leses som (1) at hvis man har navn som «Ali» så kan man ikke være norsk, ergo må en bytte til mer norskklingende navn eller (2) hvis man har et navn som «Ali» så er man sikkert innvandrer eller etterkommer av innvandrere og dermed annerledes enn majoriteten, og derfor ikke norsk.
Uavhengig av hvordan man leser utdraget blir «Ali, Fatima eller Rahila» definert som utenfor det norske, som noe unorsk. Bandehy bygger dermed en ganske smal og lav port inn til det norske som nesten ingen, om noen i det hele tatt, vil kunne slippe inn gjennom. Teksten kan derfor leses som et uttrykk for ekskludering heller enn inkludering.
I tillegg fungerer teksten som et ledd i å bekrefte og opprettholde det norske. Fokuset ligger, gjennom hele teksten, på hva som er norsk og trenger vern mot utenforstående krefter som truer. Disse kreftene konkretiseres med elementer som hijab, burka, andre lands flagg og halalpølser. Men også Ali, Fatima og Rahila. Det er i dag, ifølge Bandehy, hijaben og halalpølsene vi må verne oss mot. Ikke minst på nasjonaldagen som bloggforfatteren kaller «det siste norske dere har».
Her er det interessant å merke seg at Bandehy skriver «dere». Hun henvender seg spesielt til de norske, men uten at det er klart for leseren hvem det er, eventuelt at det er så naturlig og selvsagt at en presisering ikke er nødvendig, og ber dem om å være ekstra iherdige for å verne det norske.
Derfor vil jeg påstå at hovedmottakerne til Bandehys innlegg ikke er de som eventuelt skal integreres, men hvite nordmenn som trenger å få bekreftet hva det norske er, og som trenger å få vite at noen, politikere og samfunnsdebattanter, gjør sitt ytterste for å verne om norskheten.
Kilder:
- Bandehy, L. (2018, mai 14). Vær så snill, ikke vann ut 17.
Mai. https://www.nettavisen.no/meninger/lilybandehy/vr-sa-snill-ikke-vann-ut-17-mai/3423486570.html - Gullestad, M. (2002). Det norske sett med nye øyne. Universitetsforlaget.
Les del I her.
Les del II her.
Les del III her.
Les del IV her.
Les del V her.
Les del VI her.
Les del VII her.
Les del VIII her.
Les del IX her.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
