- Fargerikt felleskap i fare - 25.05.2010
- Fargerikt felleskap truet - 18.05.2010
- Mor av regnbuen - 20.12.2006
I Ny Tid 17.-23. februar omtaler skribenten Nicholas D. Kristof grusomhetene i Darfur og bebreider vestlige ledere deres typiske unnfallenhet overfor dette folkemordet, så vel som overfor armenernes skjebne i 1915, overfor nazistenes utryddelsesleire, de bosniske massakrene på 1990-tallet og folkemordet i Kambodsja og Rwanda.
Selv om Kristofs harme er sympatisk, er neppe Vesten spesielt egnet til å stoppe verdens ondskap. Typisk nok nevner Kristof bare forbrytere fra andre himmelstrøk enn våre vestlige venner. Unntaket er som vanlig Nazi-Tyskland, for her ble vi bestialitetens ofre. Til gjengjeld har vel få beklaget sine forfedres ugjerninger mer enn etterkrigstidens Tyskland. På grunn av disse nektes landet fortsatt fast medlemsskap i FNs sikkerhetsråd.
På sokkel. På hvilket grunnlag skulle man forvente at vestlige kolonimakter ville komme armenerne til unnsetning i 1915? “We have to reserve the right to bomb niggers,” skrev den britiske statsministeren David Lloyd George (1916-22) i dagboka si i 1931. Han siktet til opposisjonelle irakere, kurdere og afghanere som truet britenes tilgang til Midtøstens oljekilder.
I 1920 trumfet koloniminister Winston Churchill gjennom den ulovlige sennepsgassen: ”Jeg skjønner ikke denne pysetheten overfor sennepsgass. Jeg er sterkt for å bruke sennepsgass overfor usiviliserte stammefolk,” sa den senere krigshelten. Og den britiske hæren konkluderte at gassing av irakiske opprørere hadde ”excellent moral effect” (Gjengitt i The Guardian 19. april 2003)
I 1921 foreslo oberstløytnant J A Chamier å stagge opprør ved å ”konsentrere bombingen mot den mest utilgjengelige landsbyen til den mest prominente stammen vi ønsker å straffe. Alle tilgjengelige fly må samles om angrepet. Bomber og maskingevær må døgnet rundt, uavbrutt og nådeløst, sikte på hus, innbyggere, avling og buskap.”
Utøveren av disse bombeorgiene, oberstløytnant Sir Arthur Harris, oppsummerte etter endt arbeidsøkt: ”På 45 minutter kan en hel landsby utviskes og en tredjedel av innbyggerne være såret eller drept.” Sir Arthur Harris var også mannen bak raidene over Dresden som i 1945 drepte over hundretusen sivile tyskere på én natt. Han står i dag på sokkel i Fleet Street i London.
Tildekking. En gang i tiden gikk solen aldri ned over det britiske imperiet. Dette endret seg etter hvert, men trangen til billige råvarer og billig arbeidskraft bare økte hos de forhenværende koloniherrene. Den britiske forskeren Mark Curtis anslår i boka ”Unpeople: Britain’s Secret Human Rights Abuses” (2004) at Storbritannia bærer et tungt ansvar for mellom åtte og tretten millioner menneskers død etter andre verdenskrig.
Curtis’ lange og vonde liste begynner i 1948. Da innleder britene tolv års omfattende bombing, tvangsflytting, beleiringer og liknende av rebeller på Malayahalvøya nord for Sumatra. Så går det slag i slag verden over fram til den ulovlige invasjonen av Irak. Britisk akademia og presse har belyst lite av dette på grunn av myndighetens systematiske tildekking.
Kenyas Josef Mengele. I samarbeid med afrikanske medløpere utfoldet britene noe av sin verste råskap i Kenya mellom 1952 og 1960. Da førte kikuyufolkets mau mau-bevegelse en væpnet kamp for frihet og det landet britiske settlere fordrev dem fra. I oktober 1952 svarte britene med unntakstilstand i Kenya.
I boka ”Britain’s Gulag” (2005) forteller den amerikanske historikeren Caroline Elkins at så godt som hele kikuyufolket på 1,5 millioner ble sperret inne i landsbyer og reservater. Disse var omringet av piggtråd, vakttårn og piggete grøfter, og var fulle av patruljerende væpnede vakter. Kikuyuer mistenkt for å tilhøre bevegelsen ble internert i nazi-liknende leire som britene alltid hevdet skulle sivilisere de afrikanske villmennene.
Etter hvert som Elkins grov i materialet, ble påstanden om siviliserende leire satt på prøve. Pryl, brenning med sigaretter, pisking og lemlestelse var vanlige forhørsmetoder. Det samme var voldtekt, gjerne med knuste flasker, kniver, geværmunninger og slanger oppi vagina eller rektum. Nebbtang ble også brukt på ører, bryster og testikler. Noen døde under kastrering. En settler fikk tilnavnet Kenyas doktor Mengele for oppfinnsomme forhørsmetoder som å svi all huden av levende kikuyuer eller tvinge dem til å spise sine egne testikler.
Sivile ble også slaktet som følge av kollektive avstraffelser. En overlevende forteller at etter et mau mau-angrep kledde britiske sikkerhetsstyrker av lokalbefolkningen og banket dem. Noen ble ført bort og skutt, andre ble henrettet på stedet. Etterpå ble overlevende befalt å gravlegge de døde i veien. Deretter ble gravstedet asfaltert. ”Men lenge så man blod som hadde sevet til overflaten og ut på sidene,” forteller vitnet. Slektninger til mistenkte geriljasoldater kunne også bli mishandlet og drept. Barn intet unntak.
Ifølge britenes offisielle tall omkom mer enn 11 000 mau mauere. Elkins mener hundretusener kikuyuer kan ha mistet livet av sykdom, sult, mishandling eller brutalt tvangsarbeid. Tallet forblir usikkert ettersom britiske myndigheter systematisk underslo dokumenter om redselsgjerningene. Men Elkins konkluderer: ”Jeg tror at det i det senkoloniale Kenya foregikk en morderisk kampanje for å utslette kikuyufolket”.
Mye å gripe fatt i. Den 23. august 2006 åpner Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret). I den anledning skal de blant annet presentere noen av historiens folkemord. HL-senterets direktør Odd-Bjørn Fure forteller: ”HL-senterets utstilling har også et lengdeperspektiv som er unikt. Det starter med folkemordet på Hereroene i Tysk Sørvest-Afrika i 1904, og fortsetter med folkemordene på armenerne i 1915-1916 og de europeiske jødene i 1939-1945. I tidsrommet etter annen verdenskrig, retter vi søkelyset mot folkemordene i Kambodsja, Rwanda i 1994, massemordene i Bosnia 1991-1995 og det pågående folkemordet i Darfur.”
Ifølge Caplex er folkemord ”hel el. delvis utryddelse av en nasjon, en etnisk el. religiøs gruppe gjennom drap, mishandling, forhindring av fødsler e.l.”
Her er det nok å gripe fatt i. Kamerat Stalins og Saddam Husseins ofre kunne kanskje vært presentert. Men hvis medskyldighet spiller en rolle, måtte flere vestlige ledere ha sittet på tiltalebenken sammen med Saddam, ettersom de både hjalp ham til makten og forsynte ham med våpen.
Det er flott at HL-senteret trekker fram én vestlig kolonimakts massemyrderier. Men da tyskerene rensket ut hereroene, var det fortsatt stammekriger på det vest-europeiske kontinentet. Og det er lettere å distansere seg fra et Tyskland som tretti år tidligere hadde kriget mot Frankrike, som fortsatt okkuperte Alsace-Lorraine i Øst-Frankrike, og som ti år senere skulle bidra til den første verdenskrigen mot blant annet våre franske, engelske og amerikanske venner. Og få kan som tyskerne beklage sin fortid.
HL-senterets oversikt starter etter forrige århundreskifte. Det utelukker utslettelsen av de nord-amerikanske indianerne, kanskje et av historiens mest tragiske folkemord ettersom det nesten lyktes, og en hel verden gikk under.
Ikke enestående. Kolonimakten Storbritannia var ikke noen enestående bølle. Under belgiske kong Leopolds terrorvelde (1885- 1909) bukket rundt ti millioner kongolesere under. Kongens lakeier hogde hender og føtter av småbarn og pisket dem gjerne til døde. Dette var ukjent for de fleste inn til amerikaneren Adam Hochschild nitti år senere skrev boka ”Kong Leopolds arv”.
Den 8. mai 1945 feiret Europa seieren over nazismen, og i byen Sétif i Algerie ble innbyggerne inspirert til å demonstrere for frihet. Da et dødelig skudd løsnet under en konfrontasjon mellom fransk politi og demonstranter, brøt det ut panikk. De Gaulles interimsregjering beordret å slå uroen skånelsesløst ned. Ifølge europeiske kilder massakrerte den franske hæren rundt 15 000-20 000 algeriere. Men i likhet med den daværende amerikanske konsulen anslår algeriske historikere tapene til rundt 40 000. Ettertidens Frankrike har erkjent udåden, men ingen er straffet og ingen har mottatt erstatning.
Om de vestlige sanksjonene som 1991-2003 drepte 1,2 millioner irakere, skal den belgiske folkerettseksperten Marc Bossuyt ha sagt: ”Fra det øyeblikk man fikk klar dokumentasjon på at tusener av sivile var i ferd med å dø og hundretusener ville dø i framtiden dersom Sikkerhetsrådet fortsatte med sanksjonene, var ikke lenger dødsfallene utilsiktet. Sikkerhetsrådet hadde ansvaret for alle de kjente virkningene av aksjonene det satte i verk. Sanksjonsorganene kan ikke bli fritatt for å ha ”til hensikt å ødelegge det irakiske folk.” (Minerva 1/2003). Den tidligere amerikanske utenriksministeren Madeleine Albright sa sanksjonene var verdt 500 000 døde barn.
Listen er ikke komplett. All ære til HL-senteret for å nevne én vestlig kolonimakts masseslakt. Men det er ikke nok. Det viser uttalelsene til Memos redaktør.
Tidligere publisert i Klassekampen 4. april 2006.
