- Den norske debatten om integrering - 04.06.2007
Kvinneundertrykking i enkelte muslimske miljøer tilskrives deres ’kultur’ og ”manglende integrering”. Anti-islamsk retorikk skaper polarisering mellom ’oss’ og ’dem’ og presser europeiske muslimer til å velge mellom assimilering og segregering. Når ulike aktører krever assimilering til ”vestlige verdier” som likestilling, settes muslimer i forsvarsposisjon.
Somaliske Ayaan Hirsi Ali var blant de mest assimilerte innvandrere i Nederland, og bidro til diskursen om muslimer som nasjonens fiende. Da det ble avslørt at hun løy for å få oppholdstillatelse, hjalp det lite at hun var assimilert. I Norge viser Kadrasaken hvordan ’sekulære’ muslimer blir helter og ’konservative’ blir syndebukker.
I VG 10. april i år oppfordret Kadra Yusuf til ”debatt om å tolke Koranen på nytt” fordi ”det er lite plass til den moderne muslimske kvinnen i Koranen”. To dager senere forteller media at hun ble slått og sparket av syv-åtte norsk-somaliske menn fordi hun hadde fornærmet Koranen.
Dagen etter ble hun møtt personlig av inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen og statsminister Jens Stoltenberg, som uttrykte sin støtte. Hanssen kalte det ”et angrep på norske verdier” og ”en krenkelse av ytringsfriheten”, og sa at de ansvarlige ville bli utvist. Ministeren godtok Kadras versjon før etterforskningen var i gang.
Islamsk Råd-leder Senaid Kobilica, tidligere leder Lena Larsen, og leder i Det Islamske Forbundet, Basim Ghozlan, fordømte volden. De sa at debatten om hva Koranen sier om kvinner er viktig, og at den har pågått i lang tid.
Men de stilte spørsmål ved om Kadra er rett person til å ta opp dette, da hennes utsagn at ”kvinners posisjon aldri har blitt tatt opp tidligere” vitner om uvitenhet om muslimsk feminisme. De ville ikke diskutere Koranen i media, som ikke respekterer det hellige.
Kommentatorer i Aftenposten, Dagsavisen og Klassekampen mente at dette ikke var godt nok. De krevde støtte til Kadra og offentlig debatt. Hvorfor misliker mange muslimer Kadra, og hvorfor boikotter de media?
Mye tyder på at Kadra overdrev hendelsen. Politiet, som tidlig understreket sakens alvor, løslot etterhvert alle de siktede, tre gutter og tre jenter, og avviser at hun ble slått og sparket bevisstløs av syv-åtte menn som ropte islamske slagord, slik media hevdet.
En av de siktede jentene, Ifrah Ismail, sa til NRK at Kadra lyver, at hun bare ble dyttet under en fyllekrangel om hvor de skulle på nachspiel. Ismail ”synes det er skikkelig dårlig gjort at det norske folk tror på alt Kadra sier”, mens en annen jente ikke tør stå frem i media av frykt for å bli stemplet som fundamentalist og miste jobben.
Kadra ble først kjent i år 2000, da hun i samarbeid med TV2 og Hege Storhaug, med skjult kamera ”avslørte” at enkelte imamer mener at omskjæring er bedre enn å bryte med familien. I en oppgave av Shanti Gylseth sier imam Ebrahim Saidy at han valgte å gi dette rådet på grunn av dårlige erfaringer med barnevernet, som ofte bryter opp familier uten å tenke på konsekvensene.
Kadra ble presentert som en jente på flukt fra familiens trusler om omskjæring. Mora sa at Kadra flyttet hjemmefra uten å si ifra, men har vært hjemme etterpå. Mora har aldri villet omskjære døtrene, og er skuffet over at Kadra ”kastet skam over oss alle ved å lyve”.
Media gjorde Kadra til heltinne, demoniserte imamene, stigmatiserte somaliere, tvang Islamsk Råd-leder Kebba Secka til å gå av, og ødela for somaliske kvinners daglige arbeid mot omskjæring, som ble mistenkeliggjort i egne miljøer.
Antropolog Unni Wikan støtter Kadra og skriver at hun blir sett som en forræder fordi hun som kvinne har forbrutt seg mot kulturelle æresnormer, og ”ter seg norsk”. Wikan gir kulturelle forklaringer, men ignorerer strukturelle faktorer som rasisme, at Kadra sees som en ”kokosnøtt” som har gått over til ”fienden”, akkurat som Hirsi Ali.
Iffit Qureshi definerer ”kokosnøtter” som minoriteter som har internalisert storsamfunnets rasistiske holdninger, som på grunn av manglende innsikt og negativ erfaring med foreldres oppvekstmetoder eller medias overdrevent negative dekning, har utviklet etnisk selvhat og søker aksept hos majoriteten.
Minoriteter som får plass i media bruker samme stigmatiserende retorikk som Fremskrittspartiet og Human Rights Service. De tror at hvis de blir assimilert, vil diskriminering forsvinne. De ser ikke den urettferdige maktbalansen, og at hudfarge, navn og religion alltid vil være en barriere.
Kadra kritiserer foreldregenerasjonen og hevder at dens fellesskap hindrer integrering, men kritiserer ikke det norske fellesskap hun har konvertert til, som ekskluderer minoriteter som ikke vil assimileres.
Mange minoritetskvinner ønsker å være del av begge kulturer. Jenter som opplever overgrep vil ofte unngå å bryte med familien og stigmatisere eget miljø. De vegrer seg for å søke hjelp fra storsamfunnet, som mangler forståelse for at de ikke ønsker å velge mellom ’kulturer’.
Bashe Musse i Somalisk Nettverk kritiserer at debatten bare handler om hvorvidt en støtter Kadra, og etterlyser en diskusjon der somaliere kan delta på likeverdige premisser. Media leter hele tiden etter feil hos muslimer og misbruker ytringsfriheten til å hetse dem som ikke aksepterer majoritetens premisser.
Antropolog Marianne Gullestad ble beskyldt for å forsvare kvinneundertrykking i kulturrelativismens navn da hun kritiserte at Shabana Rehman ble ”æresnordmann” fordi hun angrep islam fremfor norsk rasisme og bekreftet norske fordommer og selvbilder.
Antropologen ble behandlet så dårlig at hun ikke lenger ønsket å delta i offentlig debatt. Hvis Wikan har rett i at ”ytringsfriheten er under knallhardt press” da er undertrykkingen av kritiske stemmer et større problem enn at individer besvarer ærekrenkelser med vold. Den iransk-nederlandske antropolog Halleh Ghorashi spør hvordan vi kan ha dialog om kvinnefrigjøring med muslimer hvis vi insisterer at deres religion og ’kultur’ er tilbakestående.
Vold i nære relasjoner tar ulike former i ulike ’kulturer’, men problemet løses ikke ved å kreve ”integrering”. Når minoriteters verste praksis sammenlignes med majoritetens idealer, overser vi at også majoriteten begår overgrep av individuelle, kulturelle og strukturelle årsaker.
Dagens paternalistiske integreringspolitikk, der majoriteten insisterer at de vet hva som er best for muslimer, kan ikke skape et likestilt samfunn. Tvert i mot vil norske muslimer føle seg som annenrangs borgere. Konflikten eskalerer, reell integrering blir vanskelig og konsekvensen er segregering.
Hvis folk derimot får anerkjennelse og respekt, kan de føle seg trygge og lettere kritisere egen ’kultur’. Dette gjelder også majoriteten. Derfor må vi avvise fryktskapende ideologier om kulturkamp, som skaper konflikt mer enn de reflekterer virkeligheten.
