- Historien om Taterne skal frem! - 04.06.2007
Det tok meg tre måneder å lese gjennom denne bunken da der var så kraftig innhold følelsesmessig at jeg måtte legge det fra meg med jevne mellomrom.
”Misjonens” oppgave var meget klar, der står å lese at generalsekretær Myhre utalte uten omsvøp: Vår intensjon er å utrydde dette folket.
Som Holger Gustavsen helt korrekt sier fikk denne ”misjonen” lov til å fungere helt frem til år 1989, altså helt til for bare 18 år siden.
Det siste barn som jeg vet om og som er offentliggjort i tidligere avisartikler, som ble tatt som nyfødt fra sin mors armer på daværende Rogaland Sykehus i Stavanger med ordre fra daværende generalsekretær Jostein Vist var i august 1989.
Begrunnelsen for borttagelsen har jeg fått rede på var at dem var redd for at barnet skulle skade seg hvis det skulle vokse opp hos sine foreldre, og at det blant Reisende/tater var mye alkoholmisbruk.
Jeg personlig har imidlertid kjent disse menneskene i flere år, og i alle år jeg har kjent dem har de vært totalt avholdsfolk. Barnet sitt har de til dags dato ikke fått sett, og det preger dem den dag i dag.
Vi snakker om nåtid!!
Et eksempel som sår tvil om underdirektør i Riksarkivet, Tor Breivik, sine uttalelser:
Jeg bisto flere innen min nærmeste familie med å få ut kopier av dokumenter vedrørende våre felles forfedre.
Det som var det bemerkelsesverdige her var at ut av fire stykk like store bunker, så var det ulike papirer til hver og en. Den ene fikk kopier som den andre ikke fikk og vica versa.
Så hvor mye holder de da tilbake?
Når jeg også leser at spesialrådgiver ved Gaustad Sykehus, Arild Gjertsen, uttaler seg om hvor enkelt det tydeligvis ser ut til å være å få ut pasientjournaler må jeg si det er hoderystende lesning.
Her har vi en anonym massegrav midt i Oslo by.
De som ligger der kan selvfølgelig ikke få ut sin pasientjournal, og hvem er så de nærmeste pårørende til disse?
Kan du forklare oss det her Gjertsen?
Om noen har vært på vår seremoni, som avholdes hvert år den 7 ende mai ville de forstått hva jeg mener.
Jeg har sett voksne, eldre personer kaste seg på bakken foran steinen i fortvilelse, sinne og gråt, mens de slår i bakken og roper ut :” Jeg er sikker på at du ligger her, mor.”
Atter andre har jeg sett i sinne slå med neven i steinen og ropt: ” Ligger du her, far?”.
Vi er blitt forfulgt, mishandlet og drept i generasjoner tilbake. Ja, helt fram til nær fortid.
Vi som er ledere for vårt folks organisasjoner, både Holger Gustavsen og jeg, kommer aldri til å gi oss før sannheten om vår historie kommer frem.
