Hvor langt rekker arbeidsgivers styringsrett?
Hva sier ikke-diskrimineringslovgivningen?
I hvilken retning peker likestillingsargumentet – både når det gjelder likestilling mellom kjønnene, og likestilling mellom etniske/religiøse minoriteter og majoritetsbefolkningen?
Satt i en større sammenheng, blir spørsmålet hvor grensene går for hvilke forskjeller vi må akseptere i et flerkulturelt samfunn og hvor omfattende de felles spillereglene må være.
Nylig demonstrerte flere hundre personer i Oslo for retten til å bruke hijab eller skaut, og tusenvis av demonstranter samlet seg i byer i Europa og Midtøsten for å protestere mot det franske forslaget om å forby bruk av religiøse symboler i offentlige skoler. Dette viser et glødende engasjement, og at det er mange forskjellige meninger om saken.
Problemstillingen rundt hodeplagg utfordrer våre norske holdninger til kvinnefrigjøring og likestilling mellom kjønnene. Den utfordrer imidlertid også våre egne fordommer mot kvinner som bærer hodeplagg: Kvinners bruk av hodeplagg oppfattes oftest som tegn på undertrykkelse fra familie, kultur og religion. For mange kvinner er imidlertid hodeplagget en grunnleggende del av deres religiøse identitet og integritet, og det vil kunne hindre dem fra å delta i arbeidslivet dersom de tvinges til å ta det av. Å erstatte en eventuell tvang til å gå med hodeplagg med en tvang til ikke å gå med hodeplagg, vil derfor ikke bidra til mer selvbestemmelse for kvinnene. Tvert imot kan det istedenfor motvirke integrering av muslimske kvinner på arbeidsmarkedet. Dette er stikk i strid med regjeringens politikk, som har som mål at kvinner med innvandrerbakgrunn i størst mulig grad skal delta i arbeidslivet og samfunnet for øvrig, herunder ha kontroll over egen økonomi og livssituasjon. Hovedmålet må være å sikre at kvinner har samme valgfrihet og mulighet til å delta på alle samfunnsarenaer som menn. Kvinnenes deltakelse og innsikt i samfunnslivet har ikke minst stor betydning for den oppvoksende generasjonen av barn og ungdom med innvandrerbakgrunn.
Regjeringens utgangspunkt er at alle innbyggere har rett til å hevde sine verdier, følge kulturelle tradisjoner og praktisere sin tro innenfor rammen av norsk lov og grunnleggende menneskerettigheter. Alle, uansett bakgrunn, skal ha like muligheter, rettigheter og plikter til å delta i samfunnet og bruke sine ressurser.
I Norge, hvor den kristne statsreligionen har en fremtredende plass i offentligheten, innebærer likestillingshensynet at vi må vise større toleranse overfor religiøse minoriteters uttrykk, enn mer sekulære stater som f.eks. Frankrike. Likestilling i det flerkulturelle samfunnet som Norge er i dag, er ikke så enkelt som å si at “Her får ingen lov til å gå med hodeplagg, så her behandler vi alle likt”. Klagenemnda for likestilling har i et vedtak fra 2001 slått fast at arbeidstakere som hovedregel har rett til å bruke religiøse hodeplagg, med unntak der særlige krav til helse, hygiene eller sikkerhet taler imot.
Likestilling, deltakelse og integrering er en forutsetning for at samfunnet skal få full nytte av innvandreres ressurser og erfaringer. For å bidra til målet om likestilling, har regjeringen tatt fatt på et omfattende lovarbeid for å styrke det rettslige vernet mot diskriminering på viktige samfunnsområder, hvor vi vet at det forekommer diskriminering i dag. Fra årsskiftet i år trådte nye bestemmelser i kraft som forbyr etnisk og religiøst betinget diskriminering på boligmarkedet. Regjeringen fremmet videre sommeren 2003 et forslag til endringer i arbeidsmiljøloven som skal sikre et effektivt vern mot diskriminering i arbeidslivet. I 2004 vil regjeringen fremme forslag til en egen lov med et generelt forbud mot diskriminering på etnisk og religiøst grunnlag, som skal gjelde på alle samfunnsområder. Dermed setter det norske samfunnet klarere linjer for hva som aksepteres.
(Opprinnelig publisert i Sunnmøreposten 02.02.04)
