Vi snakker samtidig om land hvor det aldri har vært demokrati og hvor menneskerettighetene aldri har vært spesielt verdsatt av makthaverne. Med det viktige unntaket likestilling mellom kjønnene, kan man neppe si at de sekulære regimene i den muslimske verden har vært noe særlig bedre enn de tradisjonsbundne regimene tuftet på islam.
Religionsfrihet
Jeg er glad for det reform- og menneskerettighetsengasjement president Khatami i Iran legger for dagen. Liksom fredsprisvinner Sherin Ebadi, forankrer han reformarbeidet i religionen. Den store testen for de islamske samfunn er imidlertid trosfrihet. Artikkel 18 i Verdenserklæringen om menneskerettighetene sier: “Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.”
Likevel straffes frafall fra islam med døden i enkelte samfunn til tross for at Koranen sier at det ikke skal være tvang i religionen (surat 2:256). I praksis risikerer omvendte fengselsstraff eller vanskeligheter av forskjellig art. Dette gjelder naturligvis i stater som sier seg islamistiske, som Saudi-Arabia og Iran, men også i stater i den muslimske verden som tilsynelatende er sekulære.
Heller ikke misjonering tillates. I land som Saudi-Arabia er det ikke tillatt å bygge kirker eller samlingssteder for kristne. I andre land tillates kun allerede godkjente kirkesamfunn å bygge kirker, og ofte legges det også vansker i veien for dem. Dette er imidlertid ikke bare et fenomen i den muslimske verden.
Trosfrihet er et område jeg har priviligert, og jeg fortsatt vil gi høyeste prioritet, i menneskerettighetssammenheng og i den inter-religiøse dialogen. Uten det minimum av toleranse trosfrihet krever, vil denne dialogen være svært vanskelig.
Inter-religiøs dialog
Troen er det mest grunnlegende for mange av oss. Respekten for andres tro og full religionsfrihet er derfor helt avgjørende hvis vi skal tale om menneskeverd og menneskerettigheter.
I dag ser vi at religion ofte er en del av konflkter. Jeg mener at religion i stedet kan bli en del av løsningen. Altfor ofte forvrenges og misbrukes religiøs tro for å skape hat, mistillit og dermed grobunn for konflikter og krig. Ved å drøfte forkjeller og likheter i religionene kan vi identifisere felles verdier som respekt, menneskeverd og forsoning.
Jeg har stor tro på a fremme møte mellom religiøse ledere. Selv har jeg hatt gleden av å legge til rette, og selv delta i slike møter i bla Sarajevo, Betlehem, Kairo og New York. Før jul hadde jeg et møte med Irans reformvennlige president Khatami, og vi ønsker å fortsete dialogen.
Det internasjonale arbeid for religiøs dialog må forsterkes og samordnes. Dette er en viktig del av en strategi for å møte utfordringene og potensialet for konflikt som ligger i forholdet mellom Vesten og den muslimske verden, særlig i land i Midt-Østen og Gulf-området.
Interessepolitikk eller verdipolitikk
Noen vil av gammel vane si at utenrikspolitikkens mål er å ivareta våre egne nasjonale interesser. Mitt ønske er å gjøre utenrikspolitikken enda mer verdibasert. Den skal utvikles til et stadig sterkere redskap for å fremme overordnede mål som fred og frihet, forsoning, demokrati og menneskerettigheter, fattigdomsbekjempelse og økologisk bærekraft.
