I BA 20. mars kritiserer stortingsrepresentant for SV, Audun Lysbakken regjeringens politikk overfor barn uten lovlig opphold i Norge som har oppholdt seg lenger enn 3 år i asylmottak.
Regjeringen verken kan eller vil gi amnesti til barn eller voksne som har fått avslag på asylsøknadene sine. En avslått asylsøknad innebærer at Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE) har vurdert at vedkommende ikke trenger beskyttelse og at det heller ikke er andre hensyn som tilsier at vedkommende bør få opphold i Norge. En ordning der de som fortsetter å være her etter at de har fått avslag på asylsøknaden får aksept fra myndighetene til å bli i Norge, ville være i strid med de reglene som gjelder for innvandring her i landet.
Lysbakken gir uttrykk for at situasjonen til barn uten lovlig opphold i Norge som har oppholdt seg lenger enn 3 år i asylmottak, skyldes at vi voksne ikke blir enige om hvem som har ansvaret for dem. Jeg vil her påpeke at barna er foreldrenes ansvar. Når foreldre med barn får avslag på asylsøknadene sine i Norge, plikter de, i likhet med alle andre med avslag, å reise tilbake til hjemlandet. I utgangspunktet skal de gjøre det på eget initiativ. Noen land vil ikke ta i mot sine egne borgere når disse ikke reiser hjem frivillig. Dessverre er det mange som ikke retter seg etter et endelig avslag, men blir i Norge til tross for at søknaden er avslått. For å kunne oppholde seg her lengst mulig, nekter enkelte å samarbeide med myndighetene om å skaffe nødvendige papirer for å kunne returnere til hjemlandet. Noen land vil ikke ta imot sine egne borgere når disse ikke reiser hjem frivillig. For slippe tvangsutsendelse har vi tilbud om frivillig hjemreise gjennom International Organization for Migration (IOM), som gir en verdig retur til hjemlandet.
Det er ikke riktig, som Lysbakken skriver, at jeg fraskriver meg forpliktelsene vi har i forhold til FNs barnekonvensjon. Utlendingsmyndighetene vurderer alltid forholdet til barnekonvensjonen ved behandlingen av saker der barn er involvert. Flere innvilgelser av oppholds- og arbeidstillatelser på grunnlag av ”sterke menneskelige hensyn” er begrunnet med hensynet til barnet. Jeg vil imidlertid presisere at det likevel ikke er slik at hensynet til barnet/barna alltid er avgjørende. Barnekonvensjonen art. 3 slår fast at ”barnets beste skal være et grunnleggende hensyn”. Konvensjonen er ikke til hinder for at andre hensyn kan tillegges like stor eller til og med større vekt. Det er heller ikke gitt at det alltid er til barnet/barnas beste å bli værende i Norge.
