– Jeg føler at de spiller fotball med livet mitt, sier “Natalia” til BT. Hun ønsker ikke stå fram med sitt eget navn.
“Natalia” (34) er fortvilet. Gråten sitter løst i halsen, tårene er hele tiden parat i øyekroken.
– Det eneste jeg kan gjøre er å gråte. Litervis, hav av tårer, sier hun.
I to år har hun ventet på å hente sønnen “Yura” (15) til Norge. Sannsynligvis må hun vente et år til.
– Sønnen min er helt alene, uten mor og far. Han er truet på livet av bestefaren og lever i skjul hos min søster. Uten skolegang eller mulighet til medisinsk hjelp.
Stopper hos UDI
Alle papirer er i orden, Natalia har fast jobb og leilighet, og ambassaden har sendt søknaden om familiegjenforening for sønnen til Norge med ekspressfart. Men hos UDI stopper det opp.
– Kapasitetsproblemer, sier UDIs fungerende informasjonssjef Are Sauren til BT.
Derfor kan det ta opp til ett år å vurdere søknaden til Yura. I mellomtiden blir tenåringen deprimert og bitter, søsteren truer med å kaste ham ut og moren fortviler.