- Imamens råd - 04.12.2005
- Medias manglende nyanser - 20.10.2005
Da jeg benket meg i kinosalen for å se «Izzat», Ulrik Rolfsens hardkokte film om det pakistanske gjengmiljøet i Oslo, visste jeg hva som ville stå på menyen. Og jeg sikter ikke til gjengvold, 100 % testeron, en pall hårgele og Daud Mirza som Chaka Khan med en bad-hair day, men at regissøren ville male et mørkt og forstemmende bilde av en minoritetgruppes virkelighet. Nok en gang ville en skremmende dramatisering av negative krefter presenteres, til fortrengsel for de positive elementene ved det pakistanske kultur.
Etter å ha sett filmen kan jeg trygt uttale at den langt ifra kan sies å gi et representativt bilde av flertallet av mennesker med pakistansk opprinnelse i Norge. Det er en film som sikkert gjenspeiler noe av det dystre undergrunnslivet i Oslo. Hvilket, heldigvis, er noe helt annet enn å skildre pakistansk kultur og dagligliv.
De fleste norske filmer, tv-serier og annen mediadekning av etniske minoriteter anlegger ofte en negativ vinkling. Minoriteter blir enten fremstilt som endimensjonale, skjematiske og til dels direkte destruktive eller som noe fremmedartet og eksotisk som danser over skjermen din. Jeg kjenner verken igjen meg selv eller min pakistanske omgangskrets i denne virkelighetsbeskrivelsen. For meg er problemet at denne filmen ikke handler om majoriteten av pakistanere i Norge, men kun gir et snapshot av den mest hardbarkede delen av miljøet. Dette gjelder, som sagt, ikke bare film, men hele det norske mediabildet. Er det så denne type mediafokusering vi trenger når ifølge Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD) over 40 % av norsk ungdom har en negativ oppfattelse av innvandrermiljøene? Regissøren har tilsynelatende produsert en selgende film om norsk-pakistanske gjenger, men har han tenkt på konsekvensene av filmen og effektene av medias generaliseringer?
Det bidrar heller ikke i positiv retning at han uttrykker seg negativt om pakistanere i norske media. I Dagsavisen 1.oktober 2005 sier Rolfesen «Den pakistanske kulturen vi har her i Oslo har grobunn i et skikkelig harry høl av et jordbruksområde i Pakistan». I et intervju i Dagbladet 15.oktober uttrykker han sin redsel for at hans to døtre kan «bli kidnappet» i Pakistan og uttaler seg igjen negativt om pakistanere.
Når Rolfsen i et annet intervju nevner at italienske mafiafilmer er blant filmens inspirasjonskilder mener jeg at regissøren har oversett noe viktig. Det er at disse filmene også klarer å vise positive sider av italiensk kultur, en vinkling jeg savner i «Izzat» som bare viser elendigheten til en pakistansk familie.
Rolfsen følger, sånn sett, et mønster jeg over tid har observert hos et knippe mennesker med bakgrunn i etniske minoriter – Shabana Rehman, Jeanette, Kadra – alle synger de unisont den samme melodien. De roper høyt om hvor grusomt de har hatt det som en følge av sin tilhørighet. Direkte eller indirekte, bevisst eller ubevisst, søker de å straffe hele «innvandrersamfunnet» for sine vonde opplevelser og påstår at alle oppfører seg slik. Og har det sånn. Deres arroganse og dermed deres implisitte budskap om at alle i innvandrermiljøene har opplevd det samme som dem, er bekymringsfull. Det som er enda verre er at media ikke er kritiske nok til den informasjonen de mottar. Istedenfor å framstille dette som enkeltmenneskers personlige erfaringer, konkluderer de med at dette er virkeligheten for mange etniske minoriteter. Dermed går offentligheten glipp av de viktige nyansene og får bare et klisjeaktig bilde.
At overgrep og tvang innenfor visse miljøer kommer fram i lyset når slikt skjer, er viktig og riktig, men de gode historiene og beretningene om positive kulturtrekk og tradisjoner må også bli gjenspeilet i samme grad. Den hyppig forekommende, negative omtalen av innvandrere generelt er noe disse gruppene beklageligvis har måttet leve med helt siden de kom til Norge, m.a.o. siden begynnelse av 1970-tallet. Det er på høy tid at offentligheten får se hele bildet.
Det norske samfunnet trenger flere gode rollemodeller med etnisk bakgrunn for å bli kjent med minoriteter som er stolte over sin kulturelle identitet. Norske medier må ta ansvar for det bildet som tegnes av minoriteter i dag. De må kort og godt begynne å gi rom for en virkelighetsframstilling av minoritetsgruppene som på sikt gir dem en positiv identitet. Dette, både for de etniske minoriteters skyld, og for å gjøre majoritetssamfunnet kjent med kulturer som er en viktig del av det norske fellesskapet. Ellers kan vi begynne å tro at norsk ytringsfrihet forbeholdes de som «adopterer» norsk kultur og væremåte fullt og helt eller selger en dramatisert versjon av virkeligheten.
Les debatten om filmen: Medias manglende nyanser
