- Afrikanere i Norge gjennom 400 år - 26.10.2023
- Oversett av historiebøkene: Afrikanere i Norge | Yacoub Cisse - 28.06.2021
- Både Norge og norskpakistanere i endring | Yacoub Cisse - 06.05.2021
Dette budskapet har de to professorene forsøkt å spre ikke bare i sitt hjemland, men i verden for øvrig. I den forbindelse var de nylig i Stockholm hvor de var invitert av en svensk organisasjon, Riv murene som er engasjert i det samme arbeidet.
Under kan du lese et intervju av Angela Davis og Gina Dent:
Samtale mellom professor Angela Davis og professor Gina Dent.
1. Hva er Kritisk motstand, og når startet du den?
Gina Dent: Kritisk motsand er ikke en medlemsorganisasjon, men et løst nettverk og en kampanje. Den samler mennesker hvis arbeid berører fengselsspørsmål (f. eks. innefor utdanning, helseomsorg, media og miljø) som ikke tidligere har vært i stand til å opprette bredere forbindelser slik at de sammen kan kjempe mot det
fengselsindustrielle komplekset.
I 1997 ble en komite opprettet for å organisere lanseringskonferansen – “Kritisk motstand: Etter det fengselsindustrielle komplekset”, som i september 1998 trakk mer enn 3 500 mennesker til Berkeley
universitetsområde ved Universitetet i California. Siden Kritisk motstand er basert på tanken om å spre informasjon om den sosialt destruktive fengslingsvirksomheten, inviterer den engasjerte individer og organisasjoner til å slutte seg sammen på en rekke ulike måter, også gjennom å ta opp arbeidet og navnet til Kritisk motstand.
I løpet av våren 2000 deltok en liten gruppe lærde i på et forskningsseminar i Irvine, California, på Universitetet i Californias forskningsinstitutt for humanistiske fag. Der samarbeidet vi om et verk for utgivelse, og forsøkte å lære mer om fengsler, blant annet gjennom å besøke to kaliforniske institusjoner, én for kvinner og én for menn. Medlemmene i forskningsgruppene, bortsett fra Angela Davis og meg selv, var Ruth Wilson Gilmore (Universitetet i California, Berkeley), Avery Gordon (Universitetet i California, Santa Barbara), Nancy Scheper-Hughes (Universitetet i California, Berkeley), David Goldberg (Universitetet i California, Irvine) og Sandra Baringer (Universitetet i California, Riverside). En annen konferanse er også planlagt av arrangører på USAs østkyst. Den vil finne sted i New York City mellom 9. og 11. mars.
2. Du har alltid vært kritisk til det amerikanske fengselssystemet. Krever du at fengselssystemet i Amerika eller verden avskaffes?
Professor Angela Davis: – Siden USA er den fremste ansvarshavende for markedsføring av fengsel rundt om i verden, vil radikale endringer i det amerikanske fengselssystemet hel klart vekke internasjonal gjenklang. Videre er avskaffelsesbevegelsen allerede en internasjonal bevegelse.
3. Hvordan har du tenkt å oppnå disse målene? Professor Angela Yvonne Davis, hvordan har ideen din blitt mottatt rundt om i verden?
– For tiden går vi sammen med mange individer og organisasjoner over hele verden – også gruppen som organiserte Riv Murarna-konferansen i Sverige – om å
oppmuntre mennesker og utformere av politikk til å tenke alvorlig på alternativer til fengsling, og spesielt til å tenke på rollen rase spiller i avgjørelsen om hvem som blir satt i fengsel og hvem som ikke blir det. Vi ble svært glade da vi fant ut at konferansen i Sverige ikke bare omhandlet fengsler, men også flyktninger og kontrollpolitikk.
4. Professor Gina Dent, fengsler er en institusjon som har en funksjon, nemlig å utdanne individer som har begått en forbrytelse, en forbrytelse som samfunnet ønsker å straffe. Har fengslene som institusjon mislyktes med denne oppgaven?
I USA og i stadig større grad rundt om i verden erklærer ikke lenger fengslene at de rehabiliterer. De har gått fra filosofien om å sende folk i fengsel som straff til praksisen med å sende folk i fengsel som straff. Dette har ført til
en nedgang i utgifter til programmer som skal hjelpe innsatte med å planlegge et bedre liv, og en økning, for eksempel, i bruk av innsatte til å utvide den lavtlønte arbeiderbefolkningen man finner generelt ved å eksportere jobber og produksjon utenfor USAs grenser. Det er altså ikke bare slik at fengslene har mislyktes og fremdeles mislykkes med oppgaven, men den fengslede befolkningen –
som stort sett består av fargede mennesker og i stadig større grad av kvinner – blir behandlet som en underordnet befolkning som står i gjeld til de som befinner seg i den såkalte frie verden. Med lengre og lengre straffer, inkludert
dødsstraff, utgjør dette et stadig mer permanent skille mellom innsatte (vanligvis fargede) og frie individer (vanligvis hvite).
5. Professor Angela Davis, du var offer for en landsomfattende politijakt etter at du var innblandet i skytingen av Soledad-brødrene 1970. Du ble fengslet,
stilt for retten og frifunnet i 1972. Hvordan ble du behandlet i fengselet?
Hvilken effekt hadde fengselet på deg som kvinne, og hvordan blir kvinner behandlet der?
– Siden en internasjonal kampanje var organisert rundt kravet om at jeg skulle løslates, ble jeg sannsynligvis behandlet mye bedre enn om jeg hadde vært et anonymt individ, slik de fleste som settes i fengsel er. Imidlertid, siden jeg tilbrakte mesteparten av tiden i isolasjon, kan jeg absolutt føle med mennesker som for øyeblikket er innesperret i høysikkerhetsfengsler eller i kontrollenheter og sikrede boligenheter. Da jeg selv ble fengslet, var jeg nødt til å tenke på forskjellene mellom kvinners og menns innesperring. Kvinner må ofte sone lengre straffer for samme lovovertredelse. Og som nylige rapporter om kvinnefengsler i USA har vist, blir kvinner ofte utsatt for seksuelle overgrep på en rekke ulike måter.
6. Professor Angela Davies, tallene viser at 2 millioner menn og kvinner er innesperret i ulike institusjoner i Amerika. Fengslene som institusjon har blitt en industri. Hvordan blir de ulike etniske gruppene behandlet i fengsel i Amerika?
– Vi kaller denne nye dannelsen som omfatter fengselsutvidelse og en økende økonomisk sentralisering av fengsler for det fengselsindustrielle komplekset, på grunn av likhetene med det militærindustrielle komplekset. De primære råvarene for denne nye industrien er kroppene til fargede mennesker. Det overveldende flertallet av menneskene som sitter fengslet i USA er svarte og
latinamerikanere, med et økende antall asiatiske amerikanere og innfødte amerikanere. Fengselsbefolkningen har kunnet stige så raskt på grunn av den vedvarende innflytelsen rasisme har. Videre er systemet som helhet i ferd med å bli strengere, med nye fengselsformasjoner som supersikkerhetsfengselet.
7. Professor Gina Dent, hvordan blir fengsler i Amerika sett på av de fleste som aldri har vært i et fengsel?
Jeg tror de fleste som aldri har sittet inne ser på innsatte som ekstremt forskjellige fra dem selv, og fengsler som institusjoner fylt med voldelige innsatte som er ute av kontroll. Men i USA er antallet personer som sittet fengslet for voldelige forbrytelser relativt lavt. De fleste er innesperret for fattigdomsforbrytelser – som tjuveri og narkotika. Fengsler er absolutt voldelige steder, men vi finner i stadig større grad bevis for at denne volden som blir projisert over på fangene enten stammer direkte fra eller blir bifalt
av fengselslivets strukturer , inkludert vaktene som blir pålagt å holde fengselet “trygt”.
Hvordan blir bildene av fengsel formet?
Siden så få mennesker som ikke selv er innesperret noen gang besøker et fengsel, og de som løslates ofte skjuler erfaringene sine, har populærkulturen – fjernsyn, film og musikk – mye å si for den frie verdens oppfatning av
fengsling. På grunn av dette foretrekker jeg å se på fordypelse i populærkulturen som skildrer fengselet som den viktigste erfaringen som avgjør folks syn på det.
8. Professor Angela Davis, du har besøkt mange fengsler rundt om i verden, blantdem kvinnefengsler i Sydney og Cuba. Hva er bakgrunnen til de som er innesperreti kvinnefengselet i Sydney? Kan innsatte arbeide i kubanske fengsler?
– I Australia er et uforholdsmessig stort antall innsatte Koori, eller urinnvånere, akkurat som det er et uforholdsmessig stort antall svarte mennesker i fengsel i USA. I løpet av besøket mitt i kubanske kvinnefengsler, ble jeg mestimponert over det faktum at innsatte ikke blir isolert fra familiene sine og fra sin generelle rolle i storsamfunnet. Ett eksempel på dette er at fangene når deter mulig får fortsette å arbeide innenfor samme felt som før de ble satt inn –og de mottar samme lønn.
9. Professor Gina Dent, nå nylig i Oslo ble en 10 år gammel gutt tatt i besittelse av narkotika. Mediene blåste det opp og ut av alle proporsjoner. Denne tiåringen var av utenlandsk opprinnelse. Nå krever noen politikere strengere reaksjoner. Noen har foreslått at en radiosender skal festes til beinapå denne ungdommen, andre krever tvangsarbeid i fengsel. Hva er din reaksjon på dette?
– Media er ikke bare ansvarlige for følelsen vi har av ekstremiteten av vold i livene våre, men også for å skape oppfattelsen av gjerningsmennene, gjennom å koble kriminalitet til rase, klasse og kjønn. Bildet av den unge, svarte mannen som kriminell har vært et fast innslag i medias skildring i lang tid. Synet påden unge, svarte gutten som en blivende kriminell er en av hovedårsakene til at all progressiv rasepolitikk må ta den innsattes syn i betraktning. Detfengselsindustrielle komplekset handler også om å produsere ideen om den kriminelle, og vi må være oppmerksomme på den prosessen.
10.Professor Gina Dent, dere er to fremstående afroamerikanske lærde som krever ny vurdering av fengsler som institusjon. Blir dere hørt?
Vel, vi er bare to av de mange som har arbeidet med disse sakene. Men vi blir oppmuntret av voksende enighet blant alle slags mennesker om at vi ikke kan løse andre problemer først, og så etterhvert komme til behandling av fengslene. Flere og flere er enige i at rettsvesenet er garantist for mange sosiale problemer som det gir seg ut for å løse. De kommer frem til det samme som vi har kommet frem til – at hvis de ikke tenker på fengslene idet de begynner å kjempe for endringer, blir de gang på gang tvunget tilbake til dem.
