- Flink på tross av skolen? - 05.11.2007
- Film fra Sør gir håp - 18.10.2007
- Hvordan innvandrere bygde opp Kongsberg - 20.09.2007
Bibliotekarer og en del forskere har startet et opprop mot denne utviklingen. Mye rart har skjedd innen akademia: Markedstenkning har fått innpass, forskere som tidligere samarbeidet blir oppfordret til å konkurrere med hverandre om den samme pengesekken. De ansvarlige myndighetene har flyttet fokuset fra kvalitet til kvantitet. Jo flere doktorgradskandidater utdanningsinstitusjonene “produserer” og jo mer de vitenskapelig ansatte publiserer i såkalt anerkjente vitenskapelige tidsskrifter”, jo flere penger får instituttet. Universitetsavisene skryter “Ny publiseringsrekord” og lager “10 på Topp”-lister over de mest “produktive” forskerne.
Det er spesielt reglene for publisering som kritikken retter seg mot. Tidsskrifter og forlag er delt opp i et lavere nivå 1 og et høyere nivå 2. Nivå 2 utgjøres stort sett av prestisjetunge dyre anglo-amerikanske tidsskrifter. Med andre ord: Dette er en ekstremt etnosentrisk måte å drive vitenskap på.
Dette er spesielt et dilemma for forskere som jobber med utviklingsspørsmål i fattige land. Til På Høyden, magasinet ved Universitetet i Bergen, sier professor Anders Johansen, en av de to som står bak oppropet:
– Mange utviklingsforskere kjenner seg forpliktet til også å gjøre forskningen sin tilgjengelig for dem den angår og der den trengs. Det er en praksis som står i fare, under det regimet denne ordningen legger opp til.
Han viser til geografiprofessor Tor Halfdan Aase. Han har skrevet en større avhandling om utviklingsgeografi i Nepal. Hvis han hadde publisert den som en nivå 2-monografi ville den blitt for dyr for studenter og forskere i Nepal. Likevel valgte Aase å publisere arbeidet på et forlag i Kathmandu. Konsekvensen er at Aases innsats ikke blir registrert som forskning. I en kronikk i Dagbladet skriver han at om han skal publisere sine funn hos anglo-amerikanske forlag, så havner han i bås med kolonimaktene som plyndret fattige lands arkeologiske skatter for hundre år siden: Den fattige verden blir redusert til rådata-leverandør, mens bearbeidelsen og “forbruket” foregår i den rike verden.
Ved å flytte publiseringen til de prestisjetunge tidsskriftene, forsvinner forskerne mer og mer i sine elfenbenstårn. Det er ikke lenger meritterende å publisere i tidsskrifter som Samtiden eller Prosa. Aase og mange andre spør: Hvilken nytte har vi av forskere som kun debatterer med hverandre?
Denne måten å drive vitenskap på skjer i en tid da kunnskap har gått fra å være en gave til å være en vare. Publisering er big business, det fins færre og færre men desto større forlag som utgir disse prestisjetunge titlene. I de siste femten årene er prisen på tidsskriftene økt med 200 prosent, mens prisindeksen bare har steget med 57 prosent. En av de store forlagene, SAGE, har økt prisen med 93,5 prosent på fem år. Dette berører også Europa der mange biblioteker sliter med å skaffe tilgang til forskningsresultater.
– Markedet for intellektuell eiendom er besynderlig: De fleste forskere er lønnet av staten. Men for at resultatene skal leses av andre innen fagfeltet, må staten, gjennom bibliotekene, betale store summer, sa nylig Arne Jacobsson, overbibliotekar ved UiO til Morgenbladet.
Nå fins det jo en åpenbar vei ut av uføret: Internett. Som sikkert mange Utrop-leser vet, er det ikke lenger noe hokuspokus å opprette en egen hjemmeside og legge ut tekster og bilder. Dette tenkte også forskerne bak diverse “Open Access”-initiativer som ble dannet i 2000 og 2001. Et voksende antall av forskere og institutter og bibliotek fra hele verden har sluttet seg til dette initiativet som vil gjøre forskningslitteratur fritt tilgjengelig på internett.
Det er slik forskning og formidling (en side av samme sak) fungerer. Vitenskap lever av utveksling av tanker. For de fleste forskere er det viktigste å bli lest. Og å få innspill fra andre. Innen akademia hersker en gaveøkonomi: Ikke forskeren som tjener mest får høy anseelse, men den som gir mest.
Imidlertid fins det et stort utvalg av digitale vitenskaplige tidsskrift. Mange universitetsbibliotekene har opprettet digitale arkiv.
– Fremtidens universitetsbibliotek vil spre forskningsresultater som er utgitt av instituttene og forskningsmiljøene gjennom egne digitale arkiv, spår bibliotekdirektør Jan Erik Røed ved Universitetsbiblioteket i Oslo ifølge Forskerforum.
Men arkivene er fortsatt ukjent og blir ikke noe særlig markedsført. Over ett år etter åpningen av BORA – UiBs elektroniske arkiv, er det få forskere som publiserer der. En grunn er at disse åpne tidsskrift er lavt rangert og dermed gir liten uttelling.
Den nye modellen for forskningsfinansieringen er derfor en trussel mot vitenskapen og demokratiet. Demokrati handler om like muligheter til alle. Open Access bevegelsen er stor i den mindre rike delen av verden. I en artikkel i det nyoppstartete digitale tidsskriftet Afrikanistisk online skriver Helma Pasch om motstanden blant europeiske forskere mot å legge ut innlegg fra konferanser på nett: De foretrekker tradisjonelle papir-publikasjoner. Afrikanske forskere derimot foretrekker digital publisering. Bare på den måten kan de bli del av det globale forskersamfunnet og bidra til lokal utvikling – til tross for gamle datamaskiner og trege linjer. For disse tekniske problemene er lettere å løse enn å få tilgang til den trykte vitenskapslitteraturen, skriver Pasch.
Allerede for fem år siden skrev prorektor ved UiB Rune Nilsen:
– Når universiteter i Afrika, Asia og Øst-Europa ikke har råd til å abonnere på internasjonale tidsskrift og vår forskningsverden ikke regner deres tidsskrift som akseptable, har vi da en kunnskapsallmenning globalt sett som er ødelagt? Skulle vi som kunnskapsinstitusjon, ta initiativ til “høykvalitets publikasjonsmedier” som tar et slik perspektiv alvorlig? Med mulighetene for bruk av kostnadseffektiv fulltekstpublisering på Internett, tar vi denne utfordringen i Universitets-Norge?
Kanskje håpet ligger i å bevisstgjøre forskerne? Bibliotekdirektør ved NTNU Ingar Lomheim sier til Universitetsavisa:
– Forskerne må fortsatt kunne publisere i kommersielle tidsskrifter, men vi ønsker at de i tillegg legger artiklene i et lokalt institusjonsarkiv. Over 90 prosent av alle tidsskrifter tillater en slik publisering i dag.
Og det der noe som de færreste vet.
Mer om Open Access: http://www.earlham.edu/~peters/fos/
