- Tyfonen Xangzan i Vietnam - 19.10.2006
Alle har hørt om tyfonen Xangzan i høst. Jeg havnet dessverre midt oppi kaoset sammen med mine venninner. Min opplevelse var noe annerledes enn de opplevelsene mange norske aviser har skrevet om. Vi satt ikke bare rundt et bord og tente lys.
Kvelden før mottok alle studentene en mail fra den norske ambassaden i Hanoi om at det var en tyfon på vei mot oss. Vi ble oppfordret til å holde oss inne på hotellet. Stort mer enn det visste vi ikke. Randi, venninnen min i naborommet skaffet nødvendig informasjon om tyfonen på internett. Ja, vi ville bli truffet av stormen, men siden vi ikke ble evakuert tenkte vi at da betydde det vel at vi var trygge. Randi ville ikke sove alene denne natten og sov på rommet mitt. Vi fikk også selskap av Lan, en av de yngste jentene i klassen vår. Hun møtte opp med en bag full av vann, kjeks og flytevest… Flytevest???
Det viste seg at hennes mor hadde tvunget henne til å ta med seg denne Helly-Hansen flytevesten med fra Norge – om ikke, fikk ikke Lan lov til å dra til Vietnam… Jeg har hørt om bekymringsfulle foreldre før, men dette er vel kanskje å ta av en smule? (Mamma, du har nå blitt utkonkurrert som årets mest hysteriske mor!) Uansett, så passet jeg godt på at Lan hadde det fint sammen med oss ”store” jentene. Vi satt og fleipet om flytevesten, tyfonen og de som hadde panikk. Jeg skjønner nå i dag at dette var en forsvarsmekanisme som ble brukt for å holde holdet kaldt.
Stille før stormen
Strømmen hadde gått tidlig på natten, men det var ikke noe problem for oss. Vi var innstilt på at det ville skje. Vi hadde hørt at det skulle bli flom opp til seks meter høyt. Vi var i fjerde etasje og var trygge fra flommen. Ifølge Randi skulle tyfonen være på sitt verste rundt klokken fem om natten og avta etter det. Så rundt klokken fem stod jentene og jeg opp for å se på det vi trodde skulle være den kraftigste delen av tyfonen. Den var lite skremmende og vi knipset masse bilder som japanske turister i Frognerparken. Så gikk vi og la oss til å sove igjen.
Ikke fullt så morsomt lengre…
Takk og lov for at Randi valgte å sove hos oss den natten! Jeg ble brått vekket av at vinduet i rommet ved siden av ble knust inn av vinden. Vi våknet alle av smellet. Du kan gjette hvilke rom det var sitt? Jo da, Randis! Det var nå jeg skjønte at tyfonen ikke var en spøk. Folk løp hysterisk rundt inne på hotellet. Døren opp til terrassen hadde blitt slått opp i løpet av natten så det regnet inn i hotellet og dannet en foss i trappene helt ned til første etasje. Jeg løp ned til jentene i tredje etasje for å samle alle sammen. Rett utenfor døren deres stod en av de kvinnelige hotellansatte og la håndklær på gulvet for å tørke opp regnet. Hun fikk streng beskjed av meg om å komme seg vekk fra glassdøren foran henne før hun ble skadet. I det jeg lukket døren bak meg hørte jeg et kjempeknas og et fryktelig skrik. Det var glassdøren som hadde blitt slått inn og den kvinnelige hotellansatte som skrek. Automatisk prøvde jeg å få opp døren for å hjelpe henne, men trykket var for sterkt til at jeg fikk opp døren. En av jentene på dette rommet hadde angst og satt på toalettet og skrek. Dette skapte mer spenning hos de andre, men de var veldig flinke til å trøste. Glassbiter fløy overalt utenfor. Den kvinnelige ansatte lå på gulvet, men fikk hjelp av andre som var utenfor til å komme seg inn på et rom. Jeg fikk alle til å legge pledd over seg for å hindre at man ble kuttet opp av glass. Så gikk de alle ut etter tur til et mindre stormbelastet rom. Nå var det storm inne på hotellet. Det var kaos! De hotellansatte sa til meg at jeg måtte samle alle sammen. Det ville være tryggere.
Tyfoner beveger seg i sirkler. Slik sett endres vindens plassering hele tiden. Randi ble en naturlig leder og flyttet på folk fra rom til rom, dit hvor vinden slo minst. Jeg ble kommunikasjonsleddet mellom de ansatte og studentene. Jeg var aldri redd for tyfonen. Jeg følte ingenting under stormen og rett etterpå. Jeg gjorde det jeg skulle. Hjalp til og fant min rolle. Det var først etter noen dager at jeg ble redd, gråt og følte. Denne opplevelsen gikk mye mer inn på meg. Å forstå språk og alt som skjer rundt meg, men å likevel måtte holde roen for å ikke spre panikken var en nødvendighet, men det gjorde at jeg sperret følelsene mine ute. Dette var bare en liten del av mine opplevelser den dagen. Jeg er i Saigon nå med min familie og Lan (hun har ikke med seg flytevesten, vel og merke). Vi sover alle på samme rom som de gjør her i Vietnam. Det føles trygt. Jeg forstår nå hvorfor familier i Vietnam liker å sove sammen.
