- Meg i virkeligheten - 04.03.2002
Jeg skal nå skal jeg fortelle dere om hvordan jeg reiste fra Kurdistan og hva som skjedde til jeg kom hit til Norge.
Det begynte med at soldatene til Saddam Hussein var omkring i Abril som er hovedstaden til Kurdistan, hvor jeg bodd med foreldre og søsken. En tidlig morgen kom 15 soldater inn hos oss og sparket mens vi var i søvnen. Jeg og søsknene mine våknet og gjemte oss bak moren min. Jeg var veldig glad for at faren min ikke var der, fordi hvis mennene var hjemme når soldatene kom så hadde de sikkert blitt drept med en gang.
De ødela tv, kjøleskap og tok pengene og alle de tingene som var viktig for oss før de gikk.
Vi kunne ikke gjøre noe fordi de gikk ikke helt, de stod utenfor døren vår, og hvis vi hadde beveget oss så hadde vi blitt drept.
Det var ikke bare oss. Det var mange andre Kurdere som ble drept og slått.
Etter to dager ringte krigsalarmen.
Vi var veldig redde så med en gang det ringte krigsalarm gikk vi og gjemte oss under en trapp som var det beste gjemmestedet vårt.
Det var USA som begynte å krige mot soldatene til Saddam Hussein. Soldatene var i krig, så kom pesjmerge som er soldatene til kurdere og gikk på Saddam Hussein. Det ble storkrig.
De soldatene som stod utenfor døren vår gikk, og med en gang de hadde gått måtte vi rømme. USA sluttet å krige, og soldatene til Hussein kom i fly og kriget mot kurdere.
På veien mens vi gikk så fort vi kunne kom helikopteret til Saddam og sluppet ned bomber. Noen ble skadet og noen ble drept, men heldigvis ble vi ikke skadet eller drept. Vi løp og løp, etter en stund så vi en ledig bondegård. På veien når vi løp så jeg mange døde mennesker og det var mange som var skadet og ikke kunne gå. Vi løp så fort vi kunne for å gjemme oss i huset til bondegården.
Når vi var der og vi gikk ned i kjelleren og stod der. Min far merket at søsteren min var ikke der. Da måtte faren min ut og lete. Han fant søsteren min etter tre timer, og når han fant henne gikk vi fra bondegården med en gang. Fra fjell til fjell gikk vi i en uke på bena. Jeg gråt veldig mye fordi det var så kaldt når vi gikk.
Etter en uke var vi på fjellet i Tyrkia. Med en gang vi kom til fjellet der kom FN og hjalp oss. FN leverte mat til soldatene i Tyrkia som skulle gi videre til oss. Men soldatene byttet den maten med den gamle maten som datoen var gått ut på. Og når vi fikk maten og spiste den ble vi syke og mange andre døde til og med.
Søsteren min ble veldig syk, hele kroppen var helt lam, det eneste som ikke var død var øynene hennes.
En mann fra FN kom og tok med oss til et sted der hvor det var mange FN folk. Så fikk vi telt og en del andre ting. Min mor ble også syk, så jeg ble redd. FN tok da henne med til sykehuset i Tyrkia, men jeg ante ikke hva som skjedde der.
Vi hadde ingen som skulle hjelpe oss, men heldigvis hjalp FN oss. Hvis ikke det hadde vært FN i denne tiden så hadde moren min vært død. Vi hadde jo ikke noe penger, og det var FN som betalte til sykehuset i Tyrkia.
Jeg ble veldig glad for at moren min ble frisk igjen. Etter et og et halv år fikk vi plass i Norge. Da vi kom til Norge tenkte jeg inn i meg at når jeg blir stor vil jeg jobbe i FN og hjelpe andre som har opplever det samme som meg.
Av Hadije Noordin, 10 klasse
