Paradokset blir altså at SV i sitt forsøk på å kaste av seg den politiske korrektheten, ender opp i en ny form for politisk korrekthet. Forskjellen er bare at SV for ti år siden var forut sin tid, nå dilter etter hovedstrømmen.
I dag er det i mange sammenhenger ikke bare legitimt, men også forventet. Som for eksempel det å kritisere “muslimer”, skriver Gullestad.
Det er en observasjon med triste undertoner. Det forventes at ungdommen digger Britney Spears, og at de voksnes politisk interesserte fortropp kritiserer fremmedgjorte kulturer.
Popmusikk og muslimhets er på moten. De norske tilstandene blir naturligvis ikke noe bedre av at snillismen kommer på moten – igjen.
“Det norske sett med nye øyne” er en språklig tolkningsramme, der forfatteren løfter innvandringsforskningen ut av båsen avviksforskning, og inn i en mer allmenn diskusjon av sosial integrasjon, demokrati og statsborgerskap.
Forfatteren viser til synspunkter som for ti-tyve år siden oppfattes som ekstreme, er nå blitt allemannseie. Hun mener alle må gjennomgå sine verdier og tankemønstre kritisk, ikke bare “muslimer” og “innvandrere”.
Gullestads analyse har falt enkelte tung om brystet. Flere kommentatorer karakteriserer boken som “moralisering” og kommer med påstander om at norske forskere ifølge Gullestad er rasister.
Til kritikken argumenterer hun ved å vise til side 171 for “å se bort fra hele det individualiserende spørsmålet om hvem som er rasister, men heller spørre i hvilken grad og på hvilke måter talende og handlende mennesker begrunner sine handlinger ut fra ideologier eller biter av ideologier som direkte eller indirekte impliserer et begrep om rangerte raser eller uforenlige kulturer og religioner”.
Forfatteren mener hun ikke lager nye lister om hvilke ord som er tillatte, men de forestillinger som følger med dem, og hvordan disse forestillingene i visse sammenhenger kan brukes til å begrunne diskriminerende handlinger.
