- Utrops utgave 26 – 2019 ute nå! - 11.07.2019
- Ingen uavhengig jury bak prisutdelingen - 01.07.2019
- Rashidi skrev bok om anus - 31.05.2019
– Jeg snakker fem språk- bengali, urdu, engelsk, fransk og norsk. Jeg studerer på Universitetet i Oslo på det samfunnsvitenskalpige fakultetet. Jeg har statsvitenskap mellomfag, sosialøkonomi grunnfag og sikter på å fullføre cand.mag til våren 2003, sier Saera Khan som er 23 år gammel og født og oppvokst på Grunerløkka i Oslo.
Fortiden er hun fraksjonsleder for Arbeiderpartiet i kultur og utdanningskomiteen i Bystyret i Oslo. Hun har ansvarsområde er skolene, bibliotekene, kunstsamlingene, museene, barne og ungdomstiltakene, fritidsklubbene, voksenopplæringen og så videre.
Saera Khan var i år 2001 stortingskandidat for Oslo Arbeiderparti, men siden Arbeiderpartiet ikke fikk nok oppslutning er hun vara til Stortinget i dag. I tillegg er hun medlem av kvinnepolitisk styre i Oslo Arbeiderparti og medlem i Sentralstyret til Det norske Arbeiderparti.
Politikk er et uvanlig valg. Hvorfor ble det politikk?
– Jeg er oppvokst i en familie hvor det har vært vanlig å diskutere politikk rundt middagsbordet og jeg har vært samfunnsengasjert helt siden jeg var barn. Det er årsaken til at jeg valgte politikk, sier hun til Utrop. Foreldre hennes kommer opprinnelig fra Bangladesh og de har bodd her i mer 30 år.
– Jeg reagerer kraftig på urettferdighet og ønsker å ha innflytelse over beslutninger. Litt humoristisk kan jeg jo si at navnet mitt er arabisk og hvis jeg oversetter dem direkte er det slik at Saera betyr makt og Khan betyr hersker. Dette er helt tilfeldig, men kanskje jeg har det litt i meg, sier hun og ler. – Ikke vet jeg, men mamma og pappa mener begge at jeg siden jeg var liten var en opprører som sa i fra og hadde sterke meninger.
Og hvorfor akkurat Arbeiderpartiet?
– Jeg valgte AP fordi det partiet står mitt hjerte nærmest ideologisk. For AP er det en visjon at alle skal ha like muligheter uavhengig av rase, kjønn eller sosial bakgrunn. Størrelsen på lommeboka til foreldrene dine skal ikke bestemme om du kommer langt i et samfunn eller ikke. Det betyr ikke at vi vil at alle skal bli like, for vi er grunnleggende forskjellige mennesker og individer alle sammen, men at alle skal ha lik sjanse. Dette mener jeg alle mennesker fortjener, sier hun engasjert. Også viktig er internasjonal solidaritet med de fattige, med palestinerne og de undertrykte.
Stoppet på gata
– Det flotteste jeg har opplevd ved å være politiker med minoritetsbakgrunn er alle de gangene jeg blir stoppet på gaten av fremmede som sier at jobben jeg gjør betyr mye for dem. At jeg har banet veien for andre og er et forbilde. Problemet i dag er at minoritetsungdom ikke har mange rollemodeller- og hvis jeg kan være et synlig eksempel på det er jeg glad for det.
Hva er det verste du har opplevd som politiker med minoritetsbakgrunn?
– Alle de ubehagelige og rasistiske truslene jeg mottar via brev og telefon er det verste jeg har opplevd. De er som oftest anonyme, men gir uttrykk for at en med mørk hudfarge ikke har noe å gjøre i norsk politikk.
– Men på den andre siden er det også et kompliment. For det er nok en bekreftelse på at jeg står på den riktige siden i debatten. Så selv om det til tider kan være skremmende, så tar jeg det med et smil når jeg tenker over det. Det må jo bety at jeg har markert meg så mye- at forferdelige mennesker legger merke til meg, og da har jeg et bevis på at jeg gjør jobben min.
Flere måter å være norsk på
– Det finnes mange definisjoner på integrering- og det er det som er problemet, at nettopp 4,5 millioner mennesker har ulik virkelighetsoppfatning av hvordan vi mennesker skal leve sammen.
– For meg er integrering inkludering i et demokratisk samfunn hvor det er rom for etnisk og religiøs mangfoldighet og hvor denne mangfoldigheten blir sett på som et potensiale, og ikke en belastning.
Hvordan skal vi så realisere disse klisjé- ordene til å utvide definisjonene av å være norsk i fremtiden? Og hva er det å være typisk norsk i dag?
-Jeg tror det viktigste er å være ydmyk til at det finnes flere måter å være norsk på i år 2003.
Hvordan identifiserer du deg selv da? Og hvordan takler du kravet fra majoritetssamfunnet med dine foreldres?
– Jeg identifiserer meg som en helt vanlig jente fra østkanten i Oslo. Men jeg har vært veldig privilegert med gode foreldre. Jeg har hatt en veldig trygg oppvekst med frihet under eget ansvar. De har lært meg hvor grensene går, og jeg ville aldri kommet så langt som det jeg har gjort i dag hvis ikke det var for deres støtte. De har motivert og oppmuntret meg hele veien. Jeg er jo storesøster og det er klart det gir deg verdifulle erfaringer. Jeg har lært å være ansvarlig, og det hjelper når jeg har et yrke som sjef, sier hun og nevner at hun har to yngre brødre som studerer informasjonsteknologi.
– Jeg mener det er mulig å forene foreldrenes kultur og storsamfunnet. Vi som er såkalte bindestreksbarn har muligheten til å bli et blandingsprodukt av det positive fra begge sider, og det må vi benytte og se som en mulighet og ikke som en vanskelighet. Samtidig gjør det at vi oftere står ovenfor etiske dilemmaer og tøffe veivalg. Men slik er det bare, sier Khan bestemt.
– Jeg kommer for eksempel til å ta med meg den sterke samholdkulturen og respekten for den eldre generasjon med meg fra min mor og fars opprinnelse, og på den andre siden adoptere respekten for menneskerettighetene og ytringsfriheten fra den vestlige kulturen.
– Det går faktisk an å være individualist innenfor kollektive rammer- og det er det som er vår utfordring! Det er for eksempel uaktuelt for meg å sende mora mi på gamlehjem når hun blir avhengig av omsorg, men det betyr ikke at jeg på liv og død gifter meg med en mann hun anbefaler meg å gifte meg med eller må velge den utdanningen hun måtte mene ville passe best for meg.
Hun innrømmer at det er tøft å være både politiker, datter, søster, venninne og student samtidig.
-Ja, det høres nesten umulig ut. Men jeg tar en dag av gangen og har blitt vant til det. Jeg startet jo i politikken da jeg var 16 år gammel, så nå har jeg holdt på i nesten 7 år snart.
Vil ikke tale bare innvandrernes sak
– Som politiker med minoritetsbakgrunn og som en av de veldig få føler jeg et sterkt engasjement og ansvar for å tale deres sak. Ikke bare deres for jeg er jo primært storbypolitiker, men jeg har et grunnleggende ansvar i å sørge for at svake grupper får en sterk stemme i offentligheten og det føler jeg at jeg gjør i mange sammenhenger. Men samtidig er det viktig at jeg ikke er et alibi for minoritetene og jeg kan ikke snakke på vegne av alle. Minoriteter er jo ikke en homogen gruppe, her er det alt fra tamiler, muslimer, iranere, pakistanere og indere og så videre, påpeker hun.
Hva tror du du er blitt kritisert for?
– Jeg husker at jeg ble veldig kritisert av nordmenn da jeg gikk ut og sa det var rasistiske holdninger i politiet. De mente jeg stigmatiserte en hel yrkesgruppe.
Angrer du på dine uttalelser?
– Nei, det er jo et faktum at mange innvandrere blir stoppet på gaten uten grunn og blir kontrollert bare på grunn av utseendet deres. En afrikansk mann ble jo stoppet 17 ganger av politiet fordi de trodde han hadde stjålet sykkelen som han selv eide. Det endte med at han gikk rundt med kvitteringen som bevis.
– Det er jo helt uakseptabelt at det skal være slik. Jeg angrer ikke på det jeg sa selv om jeg fikk mye kjeft, fastslår hun.
På den andre siden strømmet det på med blomster og hilsner fra masse innvandrere som støttet henne.
Til slutt, hvordan ville du styrt Norge om du var statsminister i dag?
– Hvis jeg var Statsminister hadde jeg ikke vært nikkedokka til USA i Utenrikspolitikken. Jeg ville kjørt en selvstendig linje i forhold til Midtøsten konflikten. Jeg har nemlig veldig stor sympati for palestinerne . Jeg mener Ariel Sharon og Georg Bush er to drittsekker og mordere.
