- Flink på tross av skolen? - 05.11.2007
- Film fra Sør gir håp - 18.10.2007
- Hvordan innvandrere bygde opp Kongsberg - 20.09.2007
Porto Alegre er kjent som vertsby for Verdens Sosialforum der sosiale bevegelser fra hele verden møtes for å knytte nettverk og diskutere alternativer til konsernstyrt globalisering.
Mindre kjent er Porto Alegre for den spesielle formen for direkte demokrati som kalles “deltagende budsjettering” eller “orcamento participativo”. Den har løst mange av byens problemer. Fattigkvarterene fikk offentlig transport, asfalterte veier og skoler. Det ble også gjort en ende på korrupsjon. I Porto Alegre bestemmer innbyggerne selv over hvordan byens penger brukes. Fattige like mye som rike. Ingen må bli partimedlem eller ofre jobben sin for å være med.
Modellen fungerer så bra at flere byer over hele verden har vurdert å innføre en lignende ordning. FN-konferansen Habitat II in Istanbul hedret Porto Alegres regjeringsform som en av de 42 beste verden over. Den er interessant fordi vi kan diskutere følgende spørsmål: Er styrking av demokratiet et motvekt til neoliberalisme? Et redskap til å bekjempe fattigdom og til å fremme en bærekraftig utvikling?
Hvordan fungerer systemet?
Porto Alegre har mer enn en million innbyggere. Byen ble derfor delt inn i bydeler, 16 tilsammen. Prosessen begynner med bydelsforsamlinger. Der diskuterer innbyggerne behovene sine, hva som skal gjøres og i hvilken rekkefølge. Hvert møte vedtar en liste over oppgaver og velge representanter som skal samarbeide med de andre bydeler. Etterhvert oppstår det en oppgaveliste for hele byen.
Det ville være som om en i Stavanger ville ha allmøter i Storhaug, Madla osv.
I tillegg finnes det møter som handler om byens samlede problemer: Hvilke tiltak som skal settes iverk og hvor meget som skal brukes til skoler, offentlig transport, eldrepleie etc.
Byens folkevalgte overborgermester lager sammen med byparlamentet en fordelingsnøkkel for byens regioner. Det vurderes, hvilke bydeler som er de mest forsømte, og hvilke som ikke har så store behov. Når fordelingsnøkkelen kombineres med byens finansielle ressurser og borgernes ønskeliste skapes det endelige budsjettet, og arbeidet med å sette planene ut i livet kan begynne.
Prosessen består av to faser med 16 i bydelene og fem (siden 2002 er det seks) i de tematiske forene.
Den første finner sted fra midten av mars til midten av april. Byadministrasjonen informerer over hvor langt de har kommet med å sette ut i livet de tiltakene som ble vedtatt året før. Det er en mulighet for innbyggerne å kritisere myndighetene. Dessuten blir årets investeringsplan presentert og diskutert.
Så følger en mellomfase fra midten av april til begynnelsen av juni uten at byadministrasjonen er tilstede. Her det mange møter: møter i bydelene og de tematiske forene. Dessuten: Alle mulige lag og foreninger som mødregrupper, idrettslag og fagforeninger arrangerer møter og diskuterer prioritetene sine og velger delegater til de offisielle møtene.
Fase to finner sted fra begynnelsen av juni til begynnelsen av juli. På en stor konferanse presenterer delegatene av de regionale og de tematiske forene for de kommunale myndighetene prioritetene sine. De velger representantene sine for det videre arbeidet med budsjettet. Et budsjettutkast og en investeringsplan må leveres til Byrådet / Kommunestyret.
Erfaringer
Porto Alegre har nå mer enn 10 års erfaring med deltagende budsjettering. Erfaringene er stort sett positive. Det viktigste er at de forsømte bydelene og behovene av den fattige befolkningen er blitt prioritert angående offentlige investeringer og at også de fattige nå deltar i det politiske arbeidet. Det har gjort en ende på den korrupsjon og kammerateri, som ellers har prega (og stadig preger) det øvrige Brasil. Interessene til grasrota og ikke partipolitisk populisme eller pengeinteresser er blitt grunnlaget for beslutningene.
Noen positive resultater:
Kloakken ble hele tida prioritert. 1989 var bare 46% av alle husholdningen tilkoplet kloakksystemet. 1996 var det 85%.
Antall farvelas/fattigkvarterene sank drastisk. Forholdene ble bedret og flere og flere bor i vanlige hus og ikke lenger i papphytter. Et eksempel er Vila Planetario, et fattigslig hyttefelt midt i bysentrum. Hvorfor ikke som vanlig bare rulle med bulldoserne over denne vila og bygge luksusleiligheter og kontorer? Gjennom deltagende budsjettering ble ikke beboerne drevet bort men fikk skikkelige steinhus på samme sted.
Omfordeling av utgiftene og investeringene fra sentrum til forstedene: Tidligere fantes det ikke offentlig transport. Gjennom deltagende budsjettering sørget innbyggerne for at veiene ble asfaltert og bussforbindelser ble opprettet.
Større samfunnsengasjement og gjensidig forståelse: På bydelsmøtene er det omkring 500 deltagere, under hele budsjettprosessen er mer enn 100 000 innbyggere med. Deltakende budsjettering har medført en økt deltakelse av den tidligere ikke-organiserte delen av befolkningen, ikke minst fattige som er overrepresentert. De fattige kom i dialog med de velstående: Forsker Daniel Schugurensky nevner en middelklasse-kvinne som fortalte ham at hun først ville prioritere bedre belysning i parken. Så hørte hun på ønskene til den fattige befolkningen. Det var den første gangen hun møtte dem som medborgere. På møtet ble hun overbevist om at den åpne søppelplassen der de fattige bor og musene i skolebygningen var viktigere enn parkbelysningen.
Overførbar til andre byer?
Flere andre byer har fulgt Porto Alegres eksempel, ikke bare byer i Brasil. Noen mindre tyske byer som Mönchweiler, Groß- Umstadt og Warstein startet et prøveprosjekt med allmøter før kommunestyret behandler budsjettet: – Poltikken må igjen ta menneskene på alvor, sa en politiker.
Men en kan ta ikke for gitt at en kopi av Porto Alegres deltakende budsjettering blir en suksess, advarer forsker Daniel Chavez fra Transnational Institute i Amsterdam. Han mener at det ikke var tilfeldig at eksperimentet lyktes så bra i Porto Alegre. Byen har hatt urbane og sosiale bevegelser fra før, er ikke blant de fattigste i Brasil og befolkningen er relativt høyt utdannet. Viktig var reformer som førte til politisk og finansiell desentralisering: Byadministrasjonen slapp å inngå i komplekse forhandlinger med staten. Og ikke minst har den politiske viljen vært til stede fra begynnelsen av og en effektiv kommunikasjonsstrategi muliggjorde at så mange innbyggere engasjerte seg.
Chavez siterer Bert Helmsing og Frits Will. De mener at mainstream strategier for fattigsdomreduksjon har feilet ved ikke ånerkjenne de fattige som de viktigste aktørene. Selv om Chavez advarer mot “den vanlige og ukritiske fascinasjonen” for Porto-Alegre-modellen, må han slå fast at Porto Alegre utgjør “et eksempel fra den virkelige verden på dette nye teoretiske standpunktet.”
