- Flink på tross av skolen? - 05.11.2007
- Film fra Sør gir håp - 18.10.2007
- Hvordan innvandrere bygde opp Kongsberg - 20.09.2007
Det er påfallende hvordan trenden har snudd. Tidligere leste vi om minoritetsungdom bare i sammenheng med kriminalitet og arbeidsledighet. Mye oppmerksomhet ble rettet mot det å leve mellom to kulturer. Mange mente at det måtte være tungt og mange bøker ble skrevet og seminarer arrangert over ungdommens problem å finne sin egen identitet og deres påståtte identitetskriser.
Mellom to kulturer?
Men nå ser det ut som om de voksne har lært at de har tatt feil. Det er en myte at en må ha tilhørighet til én etnisk eller nasjonal gruppe for å ha en trygg identitet. Hadia Tajik ironiserte over dette så bra i teksten Kjære dagbok der hun får panikk fordi hun ikke har fått den krisen professorene og lærerne hadde snakket om – hun som ikke bare er norsk-pakistansk, men også litt afghansk, tyrkisk og iransk i tillegg. Det går an å kombinere og lage noe nytt av det. Identitet trenger dessuten slett ikke å ha noe å gjøre med etnisitet eller nasjonalitet. I steden for begrep som “annengenerasjons-innvandrer” (Han er jo oppvokst her!) bruker Kadafi Zaman i boka Norge i svart, hvitt og brunt begrepet “førstegenerasjons-nordmann”.
Om en klarer seg eller ikke har mer med sin egen psyke, med miljøet en beveger seg i (sosial klasse, familieforhold etc) å gjøre enn om en har minoritetsbakgrunn eller ikke. En har også overdrevet skillet mellom oss og de andre. Hos ungdommen har skillet begynt å viskes ut: En kan finne på noe sammen uten at en gjør et stort nummer ut av den andres bakgrunn.
Skiller seg lite ut
Forskningsrådet arrangerte nylig en konferanse om minoritetsungdom. Ut fra det som ble sagt trakk deltakerne følgende konklusjoner:
Flertallet av ungdom med minoritetsbakgrunn skiller seg lite fra annen ungdom på de fleste områder. På skolen er det ikke sjelden at den flinkeste i klassen har minoritetsbakgrunn. Likevel er det mange som har faglige problemer: De samme faktorene forklarer utviklingen av asosialitet, uansett opprinnelse.
Vi ser stadig flere eksempler på minoritetsungdom som utmerker seg sportslig, kunstnerisk, politisk og utdanningsmessig. De kan være positive rollemodeller for dem som vokser opp i dag.
Ungdom, uansett bakgrunn, utvikler sammen en ny og annerledes væremåte. Det skjer også en tilpasning ved at ungdom med majoritetsbakgrunn i enkelte miljøer tilegner seg minoritetsungdoms språk, musikk, matskikker m. m.
Viggo Vestel har forsket på en ungdomsklubb i en bydel i Oslo-Øst med dårlig rykte og mange innvandrere. Han fant det stikk motsatte av det han forventet: Relasjonene mellom folk var veldig gode og ungdomskulturen var preget av høflighet og stor kulturell kompetanse. Det legges større vekt på høflighet i mange innvandrerfamilier og det var noe som hadde forplantet seg ut i hele det norske ungdomsmiljøet, et eget hilsningsrituale hadde utviklet seg. Ungdommen viser en kompetanse til å takle forskjellighet og har funnet en måte å leve sammen på som er unik, sier Vestel til NRK.
Bruker bakgrunnen aktivt
I motsetning til tidligere der en heller skjulte sin minoritetsbakgrunn bruker ungdommen den i dag aktivt. Jeg for eksempel har tysk mor og jordansk far og framhevet den tyske bakgrunnen min under oppveksten. Jeg lærte ikke arabisk. Jeg kjenner mange i min generasjon (jeg er 33 år gammel) som vokste opp ettspråklig. Det er ikke lenger vanlig. Samme utvikling finner en hos samene.
I Hip-Hop-miljøet er det blitt vanlig å bruke elementer fra andre musikkulturer. En rapper med foreldre fra Sicilia viste meg under forskningen i HipHop-miljøet hvordan han blandet siciliansk folkemusikk inn i musikken. En graffitikunstner med far fra Palestina lot graffiti-kunsten sine inspirere av arabiske skrifttegn. Hvis minoritetsungdommen oppfatter seg selv som annerledes, så ser nok flere og flere denne annerledesheten som fordel. Samtidig har det norske samfunn etter hvert lært å se annerledeshet som en form for spesialkompetanse; aviser ser det som styrke å ha journalister med minoritetsbakgrunn i redaksjonen for å få en annen vinkling på nyhetssakene. Journalistene Hadia Tajik og Kadafi Zaman er blitt populære foredragsholdere.
Det er selvfølgelig store forskjell mellom innvandrere som også mellom nordmenn. Likevel viser de siste tall at markante endringsprosesser er i gang.
På utdanningstoppen
I utdanningssektoren for eksempel utfordrer den yngre generasjonen tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Mens det tidligere var menn som hadde mest høyere utdanning, finnes det nå flere unge minoritetsjenter fra Pakistan, Tyrkia, Irak, Iran, Somalia, Jugoslavia, Bosnia-Hercegovina og Vietnam enn gutter med samme bakgrunn på høyskoler opg universiteter. Og i en rekke minoritetsgrupper er utdanningsiveren faktisk større enn hos etnisk norsk ungdom.
Minoritetsungdom er dessuten langt mer fornøyde og optimistiske. Denne konklusjonen trekker forsker Tormod Øia ved Norsk Institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) i en rapport om selvbildet til ungdom i Norge. For eksempel er bare 23 prosent av norske ungdommer svært fornøyd med hvordan jeg er. Tilsvarende tall for minoritetsungdom er 45%. Kadafi Zaman er en av optimistene også angående samhandling mellom nordmenn og innvandrere: “Den framtidige nordmannen er annerledes, skriver han. Han har gått på skole med tyrkere, har byttet ut kinamat med indisk tandoori chicken, han jobber sammen med en mørkhudet kvinne. Og det er ikke noe norsk fenomen.”
Bildet er selvfølgelig ikke bare rosenrødt og mer komplekst. Likevel: Heller enn å bekymre seg over påståtte identitetskriser burde de voksne ta de unge som forebilde. I det å takle forskjellighet der er de unge nok flinkere enn de eldre.
