Leiligheten
Den leiligheten i Wessels gate som får pakistanske beboere, ligger i andre etasje rett over leiligheten til vaskekonen Gunda Eriksen. Innvandrerleiligheten blir i hovedsak lik Gundas leilighet, med samme planløsning, bortsett fra at den har et rom i tillegg. Det er altså en treroms leilighet som i løpet av de kommende måneder skal innredes til et pakistansk hjem fra Oslos østkant. En slik bosituasjon har vært typisk for de mange pakistanske og andre innvandrere som siden syttitallet har bosatt seg i indre by øst i Oslo, der bebyggelsen har vært preget av nettopp slike boforhold.
Beboerne
Både beboerne og innredningen blir en konstruksjon, slik som de fleste andre utstillingene som planlegges i gården. Det vil si at vi ikke skal lage en nøyaktig kopi av en bestemt innvandrerleilighet, men konstruere et miljø basert på opplysninger og gjenstander vi samler inn. På samme måte vil vi også dikte opp de menneskene som bor i leiligheten. Men mye av både beboere og innredning vil bli basert på en faktisk familie som bor i en leiegård fra slutten av 1800-tallet på Tøyen, i en treroms leilighet som både i størrelse og standard ligner mye på miljøet i Wessels gate 15.
Når akkurat denne familien er valgt er det delvis fordi leiligheten deres passer så godt til den i Wessels gate, og delvis fordi familien selv på flere måter er ganske typisk for pakistanske innvandrere i Norge. I tillegg kommer at familien det gjelder har stilt seg svært positiv til Folkemuseets prosjekt og har åpnet, ikke bare sin dør, men bokstavelig talt også alle sine skuffer og skap for museumsmannens øyne og kamera. De har også sagt seg villige til å forære eller selge til museet mye av innredningen, og vil dessuten hjelpe oss å finne resten av det vi trenger i butikker og på loppemarkeder i Oslo, eller fra Pakistan der hvor det er nødvendig. En slik hjelpsomhet er naturligvis en uvurderlig støtte for gjennomføringen av prosjektet.
Syv beboere i tre rom
Det er karakteristisk for innvandrermiljøene at det ofte bor mange personer på liten plass, og dette er en situasjon vi vil illustrere i leiligheten i Wessels gate. Familien som “bor” der består foruten foreldrene av fem barn som alle har hatt sin oppvekst i denne leiligheten. Eldstedatteren har nylig giftet seg og flyttet til en drabantby i Groruddalen, mens de øvrige fire barna, i alderen 10 til 22 år, fremdeles bor hjemme.
En slik bosituasjon var som kjent vanlig også i norske miljøer for bare et par generasjoner siden, men den ville være temmelig uvanlig i dag. Det kan nok være til ettertanke for norske barn av idag, som stort sett alle har eget rom, å se hvor tett sammen man må gjøre lekser, se på TV, leke, spise og sove.
Innredningen
Hvordan ser det så ut hjemme hos en pakistansk innvandrerfamilie, og hva er forskjellig fra et vanlig norsk hjem? Svaret må begynne med noen forbehold: Ethvert hjem er selvsagt enestående og forskjellig fra alle andre. Det er preget av beboernes smak, som riktignok ikke er tilfeldig, slik sosiologen Bourdieu har påpekt, men preget av klasse, utdannelse og lignende faktorer. Dessuten legger selve arkitekturen premisser for innredningen: rommenes størrelse og form, eller dørenes og vinduenes plassering og utseende, danner et rammeverk som begrenser og betinger valgmulighetene i innredningen. En liten leilighet i en gammel sentrumsgård vil derfor få et annet utseende enn en romslig drabantbyleilighet, uansett hvilken nasjonalitet beboerne har.
Museets innvanderhjem vil være møblert og innredet med en blanding av medbragte og norske innslag. Møblene er kjøpt i Norge og de kunne derfor like gjerne vært brukt i et norsk hjem, men sammensetning og bruk kan være noe annerledes. Det som er hentet fra Pakistan er rimelig nok mindre og lettere ting, slik som tekstiler, bilder og pyntesaker. Når familien reiser på sine årlige ferieturer til Pakistan, bruker de blant annet anledningen til å få sydd nye gardiner og sengetepper mens de er der. Stadig fornyelse i innredningen ser forøvrig ut til å være like populært blant innvandrere som blant nordmenn flest.
Hva er karakteristisk?
Ikke bare innredning og møblering, men hele dagliglivet i et innvandrerhjern vil selvsagt preges av en slik blanding av medbragte tradisjoner og tilpasninger til det nye. På kjøkkenet vil krydderhyllen romme mange ingredienser som nok er ukjent i norske mattradisjoner, men ved siden av står mikrobølgeovnen og vitner om at moderne lettvintløsninger er kjærkomne innimellom for alle, uansett nasjonalitet og livshistorie. Og mens vinterkåpe og støvletter er påkrevd utendørs i norsk vinterklima, er det løstsittende pakistanske drakter og nette små tøfler som er mest behagelig hjemmeantrekk.
Noe av det et norsk museumspublikum vil finne mest særegent og interessant i en pakistansk hjemutstilling, er innslag som gjelder religiøs praksis. Så å si alle pakistanere er muslimer, og legger vekt på å overholde mange av religionens påbud. Dette står i kontrast til det norske storsamfunnet, der religion for de fleste er perifer eller uinteressant. Den reelle praksis er imidlertid varierende også blant muslimer, ikke minst fordi Islam er en lovreligion som omfatter en lang rekke konkrete påbud om riktig oppførsel i dagliglivet, noe som har stor praktisk, betydning for den som vil følge alle reglene.
Hvordan den enkelte forholder seg til de ulike reglene avhenger ikke bare av religiøs overbevisning. men også av de praktiske mulighetene i et ikke-Islamsk samfunn som det norske, f.eks. om en arbeidsplass tillater at den ansatte tar pause for å be, om der er mulighet for å foreta den påbudte kroppsvask før bønn, osv. Det er også et spørsmål om tilgangen på mat som er halal, dvs. “ren” i religiøs forstand, slik som kjøtt fra dyr som er slaktet på riktig måte. Det er altså mange problemer som den enkelte familie må finne løsninger på. Men iallfall utad vil de fleste muslimer legge vekt på å overholde religiøse regler og konvensjoner. .
Siden syttitallet har bydelene Grønland og Tøyen hatt en stor andel av hovedstadens innvandrere. Et typisk trekk i gatebildet er frukt- og grønnsakbutikkene slik som denne i Motzfeldts gate. Bebyggelsen er i hovedsak fra slutten av 1800-tallet og har mange likhetstrekk med bygården Wessels gate 15.
Moskébilde og bønneteppe
Den religiøse tilhørigheten uttrykkes også i hjemmets innredning og utsmykning. Blant muslimer er det skikk at det skal være en skrifttavle eller dekorasjon med Guds navn skrevet i elegant, arabisk skrift på veggen i hvert rom i huset, “for da våker Gud over den som er i dette rornmet”. Vanlig er det også at hedersplassen i stua har et veggteppe eller trykk som viser Kabaen eller moskeen i Mekka, som er Islams sentrale helligdom og stedet alle muslimer skal vende seg mot når de ber. En annen populær veggdekorasjon er vakre Koran-sitater i glass og ramme med mye dekor og utstyr. Derimot forbyr Islam billedfremstillinger av Gud eller profeten Muhammed, og det har historisk vært et utbredt forbud mot å avbilde levende vesener av noe slag. Derfor har muslimske hjem tradisjonelt manglet billedkunst av europeisk type. (Til gjengjeld har den islamske verden utviklet et høyt nivå i geometrisk preget ornamentikk, samt verdsatt en variert og forfinet kalligrafi, noe den arabiske skriften egner seg godt til.)
Billedforbudet hindrer imidlertid ikke at våre dagers muslimske hjem har familiefotografier i varierende størrelser og former på vegger, hyller og bord og i veggseksjonen. Det er vanlig å videofilme ved familiebegivenheter slik som brylluper, og videomaskinen er en viktig del av inventaret, også fordi mange innvandrere bruker TV-apparatet mer til å se filmer fra hjemlandet på video enn til å se norske fjernsynsprogrammer.
Et annet innredningstrekk med religiøs tilknytning er’ bønneteppet, som legges slik at det markerer retningen mot Mekka. Det vanlige er at teppet rulles ut når noen i huset vil be, og etter bruk rulles det sammen igjen. En muslim skal be fem ganger i døgnet til bestemte tider, men praksis varierer, og noen er mest omhyggelig med bønnetidene under fastemåneden Ramadan og ved religiøse merkedager, men ber ellers mer uregelmessig. Fredag er ukens religiøse høytidsdag i Islam, men ikke hviledag, slik søndagen er i kristendommen og lørdagen eller sabbaten i jødedommen. Derfor kan pakistanske butikkeiere i Oslo holde åpent syv dager i uka uten å bryte religiøse påbud. På fredagen går ofte familiens mannlige medlemmer til moskeen for å be. Kvinner derimot ber som oftest h”emme. Muligheten for å overholde bønnetider og fredagsbønn er selvsagt også avhengig av den enkeltes situasjon i arbeidslivet, og noen må gå i moskeen lørdag eller søndag istedenfor fredag, rett og slett fordi det er da de har tid til det.
Adskillelse mellom kjønnene
Et grunnleggende prinsipp for hjemmelivet i mange pakistanske familier (først og fremst i Pakistan, men tildels også i Norge) er praktiseringen av purdah, dvs. adskillelse av familiens kvinner fra kontakt med menn bortsett fra nære familiemedlemmer. Om dette er å anse som et religiøst påbud, eller bedre kan forstås som del av et mannsdominert kjønnsrollesystem uavhengig av religion, er en pågående diskusjon som har fått stor aktualitet i det siste. Selv om mye taler for den andre forklaringen, er det uansett sikkert at religiøse argumenter brukes for å opprettholde praksisen.
Der purdah praktiseres vil mannlige gjester bare få adgang til husets “offisielle” del, det vil i praksis si stua, men aldri til de “private” delene, dvs. kjøkken og soverom, der husets kvinner oppholder seg, og de vil heller ikke hilse på eller ha annen kontakt med kvinnene. Det vil ofte være vanskelig å overholde purdah i norske bomiljøer, fordi romløsninger og plassforhold ikke gir mulighet for det. I leiligheten i Wessels gate vil de imaginære beboerne ikke praktisere purdah, men prinsippet blir forklart og illustrert.
Problemet representativitet
En utstilling som skal jekke en hel samfunnsgruppe vil alltid kunne bli kritisert for mangel på representativitet. Det vil lett kunne innvendes at det som er ‘vist ikke er slik som andre i gruppen har det, eller slik noen mener det burde være. Denne type kritikk er umulig å unngå helt. Men den kan Imøtegås iallfall et stykke på vei ved å understreke at den valgte løsningen er ett eksempel av mange mulige, og at utstillingen ikke gjør krav på å tale for andre enn seg selv. En annen sak er at man bør unngå eksempler som er svært utypiske for den gruppen man vil illustrere, for eksempel ved at de har en svært usedvanlig eller eksentrisk smak.
Det er også viktig å ha in mente den banale sannhet at like mye som et pakistansk hjem vil variere i stil og innredning ut fra beboernes smak og sosiale tilhørighet, finnes det jo heller ikke noen allment anerkjent norsk smak som kan settes opp som kontrast eller motstykke. Også nordmenns smak varierer, som vi alle vet, og mens en funkisorientert tilskuer kanskje vil betegne innvandrerleiligheten som overlesset, vil den plysj- og prismeorienterte trolig føle seg mer hjemme i pakistanerens dype velursofa enn i stålrørsstolen hos en norsk minimalist.
I et slikt perspektiv vil innvandrerleiligheten i Wessels gate ikke bare gi museumsbesøkeren innblikk i miljøer som ellers ikke er så lett tilgjengelige, men også gi grunnlag for refleksjon over hva som er typisk for norsk boskikk. Og ikke minst for å sammenligne hva som er felles og hva som er annerledes. Kanskje er forskjellene ikke så store som man på forhånd lett kunne tro?
Utstillingen åpnes 19.juni.
(Kilde: Norsk Folkemuseum)
Norsk Folkemuseum
Museumsveien 10, Bygdøy
N-0287 Oslo
Tel: (+47) 22 12 37 00
Fax: (+47) 22 12 37 77
